434 results in DigitaltMuseum:

Landrensk, angivelig ved innsjøen Øyeren på Nedre Romerike,

Landrensk, angivelig ved innsjøen Øyeren på Nedre Romerike, i 1933. Fotografiet viser fem fløtere, med hver sin hake, som de hadde slått inn i yteveden på en tømmerstokk, med sikte på å få den tilbake til vassdsraget, hvor den lettere kunne flyte i ønsket retning. I bakgrunnen skimter vi flere tømmerstokker som fortsatt befant seg på land.

Landrensk ved Øyeren i 1933. Fotografiet viser tre fløtere m

Landrensk ved Øyeren i 1933. Fotografiet viser tre fløtere med haker som de antakelig brukte til å skyve løstømmer som lå langs strendene og drev utover på vannspeilert igjen, slik at det kunne fanges opp i en lensebom som ble rodd langs land - se SJF.1989-04735.

Interiør fra skogskoie. Fotografiet skal være tatt i ei av k

Interiør fra skogskoie. Fotografiet skal være tatt i ei av koiene i Mathiesen-Eidsvold Verks skoger, nærmere bestemt ved Nordseter i Hurdal, der Harald Nicolay Storm Wergeland (1884-1953) var skogforvalter på dette tidspunktet. Koia var, som skogshusvær flest i denne delen av landet, laftet. Dette fotografiet er tatt mot et hjørne, der det var bygd en kjøkkenbenk framfor et vindu. Til høyre i forgrunnen sto det et bukkebord. Både på benken og bordet sto det diverse løsøre. På benken ser vi to ryggsekker, ei trekasse, flasker, glass og ei øskje. På bordet sto det tre gryter, en kaffekjele ei øskje og diverse annet løsøre. På veggen over kjøkkenbenken hang det et hjemmesnekret skap. På veggen til høyre hang det ei jakke under ei hylle. Under bordet sto det ei trekasse med et krøllet papir oppå. Dette fotografiet er tatt av Sønnik Andersen (1899-1973) i 1939, et par år etter at han ble ansatt som arbeidsinspektør for skogbruket.

Arbeidsdagen slutt ved Elektrisk Bureau på Billingstad.

Arbeidsdagen slutt ved Elektrisk Bureau på Billingstad.

Elektrisk Bureaus produksjonslokale på Billingstad.

Elektrisk Bureaus produksjonslokale på Billingstad.

Kurs i Elektrisk Bureau på Billingstad.

Kurs i Elektrisk Bureau på Billingstad.

Kjøkken på Akershus fylkessykehus.

Kjøkken på Akershus fylkessykehus.

Snørydding ved lenseanlegget på Fetsund i Akershus vinteren

Snørydding ved lenseanlegget på Fetsund i Akershus vinteren 1941. Fotografiet viser cirka 10 menn som måkte snø fra isen med spader, antakelig for å fristille jernpongtonger som lå i isskorpa.

Frionors fiskepinner pakkes.

Frionors fiskepinner pakkes.

Flyfotografi som viser en del av lenseanlegget ved Fetsund l

Flyfotografi som viser en del av lenseanlegget ved Fetsund lenser, Glomma i Fet kommune i Akershus, der laustømmer som kom flytende fra den øvre delen av Glommavassdraget ble samlet og «soppet» (buntet) med sikte på buksering videre transport sørover innsjøen Øyeren. Fotografiet er tatt fra en posisjon over den vestre elvebredden, med kameraet vendt i motstrøms retning, altså nordøstover. I forgrunnen ser vi den nedre delen av lenseanlegget, der tømmeret ble buntet («soppet») og bundet sammen til «vendinger» som ble buksert forsiktig langsmed djupålen nedover i deltaområdet og utover langs Øyerens vestside til Sofiedal, ved grensa mellom Rælingen og Enebakk kommuner i Akershus. Ovenfor «soppemaskinene» ser vi «tømmerrenna», der fløtingsvirket ble ført langsomt ned mot det stedet der det skulle presses i hop og omsluttes av et vaierbind, ei såkalt «grime». Ovenfor tømmerrenna skimter vi ei ledelense under bruene som skulle føre laustømmeret mot Lundslensa ved den vestre elvebredden.

Asbjørn Østby fra skogbygda Setskog i Akershus i arbeid ved

Asbjørn Østby fra skogbygda Setskog i Akershus i arbeid ved Fetsund lenser sommeren 1984, her sammen med en lokal skoleelev som hadde sommerjobb ved lensene. På denne varme sommerdagen arbeidet begge i badeshorts. Da dette fotografiet ble tatt sto de antakelig på ei av bruene ved den såkalte «overkjøringa», der tømmeret (fra 1969 og framover) ble fordelt på rennene som skulle lede det videre mot de to mosemaskinene som fortsatt var i drift. Dette var et stressende arbeid, for mannskapene som betjente soppemaskinene skulle ikke behøve å vente for mye på tømmer til neste «soppe». Derfor ble tømmeret penset fra den ene til den andre renna med cirka et kvarters mellomrom. Asbjørn og arbeidskameratene hans måtte derfor finne seg i en del bebreidelser. I Thomas Støvind Bergs bok «Stemmer fra elva – Fløtingas historie i Fet» (2012) er Bjørn Holmedal sitert slik: «Je huser at je var hærm mange ganger, når dem ikke greide å sende nok tømmer i begge løypa nerover tel inner- og yttermaskin’. Iblant fekk vi jo masse, men så kunne det bli blankt vann lenge nerover i renna vår og morsatt. Je husser at je likte det itte når innermaskin’ gikk for full fartog vi stog der og itte fekk kryssa ta no’. ‘Ja, je var litt hærm på’n Asbjørn iblant (latter). Jeg huser je sa ein gong tel’n «du kan itte kjøre så lenge på ein maskin!» Men du veit, detta visste jo han mye beire enn meg!» Sjøl kommenterte Asbjørn Østby dette problemet slik: «Gjorde du itte rekti på overkjøringa, måtte dom stoppe opp der oppe på maskin’. Men je kjørde jamt der oppe på overkjøringa, og heldt dom med tømmer, sa da var’e jo opp tel dom hvem som klarde å produsere mest.»

Asbjørn Østby fra skogbygda Setskog i Akershus i arbeid ved

Asbjørn Østby fra skogbygda Setskog i Akershus i arbeid ved Fetsund lenser sommeren 1984, her sammen med en lokal skoleelev som hadde sommerjobb ved lensene. På denne varme sommerdagen arbeidet begge i badeshorts. Da dette fotografiet ble tatt sto de antakelig på ei av bruene ved den såkalte «overkjøringa», der tømmeret (fra 1969 og framover) ble fordelt på rennene som skulle lede det videre mot de to mosemaskinene som fortsatt var i drift. Dette var et stressende arbeid, for mannskapene som betjente soppemaskinene skulle ikke behøve å vente for mye på tømmer til neste «soppe». Derfor ble tømmeret penset fra den ene til den andre renna med cirka et kvarters mellomrom. Asbjørn og arbeidskameratene hans måtte derfor finne seg i en del bebreidelser. I Thomas Støvind Bergs bok «Stemmer fra elva – Fløtingas historie i Fet» (2012) er Bjørn Holmedal sitert slik: «Je huser at je var hærm mange ganger, når dem ikke greide å sende nok tømmer i begge løypa nerover tel inner- og yttermaskin’. Iblant fekk vi jo masse, men så kunne det bli blankt vann lenge nerover i renna vår og morsatt. Je husser at je likte det itte når innermaskin’ gikk for full fartog vi stog der og itte fekk kryssa ta no’. ‘Ja, je var litt hærm på’n Asbjørn iblant (latter). Jeg huser je sa ein gong tel’n «du kan itte kjøre så lenge på ein maskin!» Men du veit, detta visste jo han mye beire enn meg!» Sjøl kommenterte Asbjørn Østby dette problemet slik: «Gjorde du itte rekti på overkjøringa, måtte dom stoppe opp der oppe på maskin’. Men je kjørde jamt der oppe på overkjøringa, og heldt dom med tømmer, sa da var’e jo opp tel dom hvem som klarde å produsere mest.» Hastigheten i tilførselen av tømmeret til mosemaskinene var nok også avhengig av strømforhold og vind, noe som i den siste driftsperioden ble forsøkt overvunnet ved hjelp av vaiertrekk.

Asbjørn Østby fra skogbygda Setskog i Akershus i arbeid ved

Asbjørn Østby fra skogbygda Setskog i Akershus i arbeid ved Fetsund lenser sommeren 1984, her sammen med en lokal skoleelev som hadde sommerjobb ved lensene. På denne varme sommerdagen arbeidet begge i badeshorts. Da dette fotografiet ble tatt sto de antakelig på ei av bruene ved den såkalte «overkjøringa», der tømmeret (fra 1969 og framover) ble fordelt på rennene som skulle lede det videre mot de to mosemaskinene som fortsatt var i drift. Dette var et stressende arbeid, for mannskapene som betjente soppemaskinene skulle ikke behøve å vente for mye på tømmer til neste «soppe». Derfor ble tømmeret penset fra den ene til den andre renna med cirka et kvarters mellomrom. Asbjørn og arbeidskameratene hans måtte derfor finne seg i en del bebreidelser. I Thomas Støvind Bergs bok «Stemmer fra elva – Fløtingas historie i Fet» (2012) er Bjørn Holmedal sitert slik:

Tømmerslep over innsjøen Øyeren sommeren 1985. Tømmer fra Ø

Tømmerslep over innsjøen Øyeren sommeren 1985. Tømmer fra Østerdalen og Solør, Gudbrandsdalen, Mjøstraktene og bygdene på Øvre Romerike ble fløtet løst ned til Fetsund lenser i nordenden av denne innsjøen. Her ble virket fra gammelt av sortert og «soppet» eller «moset» (buntet), og det som skulle til Lillestrøm, Strømmen og Oslo ble skilt fra det som skulle videre nedover vassdraget. Da dette fotografiet ble tatt var det bare storbedriften Borregaard fabrikker i Sarpsborg som fortsatt fløtet, så noe særlig sortering var det ikke snakk om lenger. Tømmeret ble moset i høvelige bunter med hver sin «grime» (vaierbindsel). Inntil 200 av disse mosene ble bundet sammen i et slep som ble buksert forsiktig ned gjennom en meandrerende djupål i det grunne deltapartiet lengst nord i innsjøen. Når et slikt slep kom fram til Sofiedal på innsjøens vestside, like ved grensa mellom Rælingen og Enebakk kommuner, ble slepet ankret opp og slepebåten Mørkfos gikk tilbake til Fetsund for å hente nok et slep av samme type. Når også dette var framme ved Sofiedal ble de to slepene koplet sammen, slik at Mørkfos kunne trekke begge to sørover med ei lang trosse. I noen tilfeller ble det også hektet på bommer med løstømmer fra «etterrensken» langs sjøen. Slepet kom gjerne fram til Sleppetangen, ved nedre Glommas utløp fra Øyeren, seint på kvelden. Da ble slepet oppankret mot land, slik at lokale fløtere påfølgende dag kunne løsne vaierbindslene og la tømmeret flyte løst nedover mot tømmerrennene forbi kraftverksdammene nedover i vassdraget. Mørkfos gikk nordover mot Fetsund igjen om natta, slik at båten kunne fortsette slepearabeidet derfra neste morgen. Dette flyfotografiet er tatt etter at to slep var koplet sammen til ett, altså nedenfor Sofiedal, idet det slepes sørover Øyeren. Vi ser slepet bakfra som ei lang rekke med moser, påhektet tre bommer med løstømmer, som fra lufta framstår som utposninger på slepets langsider. Slepebåten Mørkfos trekker lasten med ei 300 meter lang trosse. Opptaket ble gjort i 1984, det nest siste året det foregikk kommersiell tømmerfløting i dette vassdraget.

Klargjøring av slep nedenfor «soppemaskinene» (bunteanlegget

Klargjøring av slep nedenfor «soppemaskinene» (bunteanlegget) ved Fetsund lenser i Akershus sommeren 1984. Før tømmeret kom hit var det «soppet» i høvelige bunter med hver sin «grime» (vaierbindsel). Deretter ble inntil 200 av disse soppene bundet sammen med lengre vaiere – på tvers og langs ytterkantene – i et slep som ble buksert forsiktig ned gjennom en meandrerende djupål i det grunne deltapartiet lengst nord i innsjøen. Når et slikt slep kom fram til Sofiedal på innsjøens vestside, like ved grensa mellom Rælingen og Enebakk kommuner, ble tømmeret ankret opp og slepebåten «Mørkfos» gikk tilbake til Fetsund for å hente nok et slep av samme type. Når også dette var framme ved Sofiedal ble de to slepene koplet sammen, slik at Mørkfos kunne trekke begge to sørover med ei lang trosse.

Lensearbeideren Asbjørn Østby fra Setskog i Akershus, fotogr

Lensearbeideren Asbjørn Østby fra Setskog i Akershus, fotografert ved Fetsund lenser sommeren 1984. Fotografiet er antakelig tatt på ei av bruene ved den såkalte «overkjøringa», der tømmeret (fra 1969 og framover) ble fordelt på de to «rennene» som skulle lede det videre mot de mosemaskinene som fortsatt var i drift. Her var Østby ansvarlig for at tømmerstokkene vekselvis ble ledet mot de to maskinene, uten at mannskapet på noen av dem ble stående for lenge å vente på mer virke og arbeide med. Østby var med andre ord en nøkkelperson med tanke på ekspedisjonstempoet ved anlegget. Her er han avbildet i det som i 1984 var arbeidsantrekket på en varm sommerdag – badeshorts og bøttehatt. På beina hadde Østby joggesko. I hendene holdt han et langt, lite bearbeidd treskaft til en fløterhake.

Asbjørn Østby fra skogbygda Setskog i Akershus sammen med en

Asbjørn Østby fra skogbygda Setskog i Akershus sammen med en lokal skoleungdom i arbeid ved Fetsund lenser sommeren 1984. Begge var iført badeshorts og arbeidet med fløterhaker. Da dette fotografiet ble tatt sto karene antakelig på ei av bruene ved den såkalte «overkjøringa», der tømmeret (fra 1969 og framover) ble fordelt på rennene som skulle lede det videre mot de to mosemaskinene som fortsatt var i drift. Dette var et stressende arbeid, for mannskapene som betjente soppemaskinene skulle ikke behøve å vente for mye på tømmer til neste «soppe». Derfor ble tømmeret penset fra den ene til den andre renna med cirka et kvarters mellomrom. Asbjørn og arbeidskameratene hans måtte derfor finne seg i en del bebreidelser. I Thomas Støvind Bergs bok «Stemmer fra elva – Fløtingas historie i Fet» (2012) er Bjørn Holmedal sitert slik: «Je huser at je var hærm mange ganger, når dem ikke greide å sende nok tømmer i begge løypa nerover tel inner- og yttermaskin’. Iblant fekk vi jo masse, men så kunne det bli blankt vann lenge nerover i renna vår og morsatt. Je husser at je likte det itte når innermaskin’ gikk for full fartog vi sto der og itte fekk kryssa ta no’. ‘Ja, je var litt hærm på’n Asbjørn iblant (latter). Jeg huser je sa ein gong tel’n «du kan itte kjøre så lenge på ein maskin!» Men du veit, detta visste jo han mye beire enn meg!» Sjøl kommenterte Asbjørn Østby dette problemet slik: «Gjorde du itte rekti på overkjøringa, måtte dom stoppe opp der oppe på maskin’. Men je kjørde jamt der oppe på overkjøringa, og heldt dom med tømmer, sa da var’e jo opp tel dom hvem som klarde å produsere mest.» Hastigheten i tilførselen av tømmeret til mosemaskinene var nok også avhengig av strømforhold og vind, noe som i den siste driftsperioden ble forsøkt overvunnet ved hjelp av vaiertrekk.

Fra «mosekammeret» på «innermaskinen» ved Fetsund lenser som

Fra «mosekammeret» på «innermaskinen» ved Fetsund lenser sommeren 1984. Bildet viser en lensearbeider, en såkalt «trallemann», som var klar til å løfte «sverdene» på den ytre, faststående brua og slippe en ferdig «mose» - en tømmerbunt som var klar for buksering sørover Øyeren – ut av anlegget. Mannen var kledd i blåfarget beavernylonbukse og hadde ei blå skyggelue på hodet. Overkroppen var bar og brun i sommersola.

Fra «mosekammeret» på en av «mosemaskinene» ved Fetsund lens

Fra «mosekammeret» på en av «mosemaskinene» ved Fetsund lenser sommeren 1984. Bildet viser en lensearbeider, en såkalt «trallemann», som sto med ei «grime», et vaierbind i hendene. Her var det en jernkrok i den ene grimeenden som skulle festes i en jernring i den andre. For å hindre at denne koplinga skulle løsne når «mosen» (tømmerbunten) ble satt i bevegelse i vannet, ble sammenføyinga sikret med en tynn ståltråd. Først når det var gjort, kunne mosen slippes ut av mosekammeret og bindes inn i et nedenforliggende slep for buksering sørover Øyeren. Mannen var kledd i blåfarget beavernylonbukse og hadde ei blå skyggelue på hodet. Overkroppen var bar og brun i sommersola.

Vendepunktet for et av vaiertrekkene som skulle sørge for at

Vendepunktet for et av vaiertrekkene som skulle sørge for at tømmeret hadde god framdrift i ei av «rennene» ned mot ei av «mosemaskinene» ved Fetsund lenser. Disse rennene var 5-6 meter brede kanaler, avgrenset av flåteganger. Her var det meninga at tømmer som nettopp hadde passert retteanlegget og følgelig fløt parallelt, på tvers av rennas lengderetning, nedover mot den delen av anlegget der stokkene ble buntet. Lenseanlegget var plassert i et stilleflytende parti, litt ovenfor deltaområdet der hvor Glomma renner ut i innsjøen Øyeren. Stundom – og særlig når det var sønnavind – drev tømmeret svært langsomt nedover rennene, og dermed ble ekspedisjonshastigheten ved mosemaskinene langsom. Det var dette problemet vaiertrekket vi ser på fotografiet skulle bøte på. Trekkvaieren var endeløs – den roterte rundt hjul i driftsområdets ytterender. Hjulet som drev dette systemet ble satt i rotasjon av en elektromotor som ses på dette bildet. Den delen av vaiersløyfa som gikk underst berørte tømmerstokkene renna og pakket dem tett sammen i ett enkelt lag. Ved lenseanlegget på Glennetangen skulle vaieren gå med en hastighet på 18 centimeter i sekundet, og det er nærliggende å anta at framdriften her på Fetsund var omtrent den samme. Glennetangen fikk denne teknologien i 1962-63, på Fetsund kom den i 1969. Systemet innebar at det ikke lenger var behov for like mange som gikk på rennenes flåteganger med fløterhaker (jfr. gutten i bakgrunnen), der de rettet på og dro i stokkene som skulle ned mot mosemaskinene.