7 results in DigitaltMuseum:

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun ved Drage på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Dette er et værhardt strøk, der det ofte blåser og kraftig fra utenforliggende havområder, slik at lufta gjerne er saltmettet. Det tradisjonelle jordbruket, som hovedsaklig har vært orientert mot husdyrhold, har sammen med fiske vært hovednæringer. På dette bildet ser vi innmarksarealer hvor det har vært høstet stråfôr, avgrenset av steingjerder. Et areal til høyre var i ferd med å gro til med lave einerbusker da dette bildet ble tatt. Etter 2. verdenskrig var myndighetene opptatt av å styrke næringsgrunnlaget - i dette tilfellet husdyrbruk og fiske - ved å stimulere eierne til å plante skog. Det var primært bartrærne som hadde omsetningsverdi og kunne forvandles til konstruksjonsvirke. Her på ytterkysten var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Den ble testet på norsk jord alt på andre halvdel av 1800-tallet. Under forstmannen Anton Smitts reise til Canda i 1916 ble det knyttet kontakter for framtidige leveranser av sitkafrø til Norge. Planteaktiviteten var speielt stor de første tre tiåra etter 2. verdenskrig. På Vestlandet gav dette seg utslag i mange små, men vellykte plantefelt, til og med i klimatisk ekstreme miljøer som det vi ser på dette fotografiet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Kulturlandskap med skog og jordbruksarealer ved Hoddevika på

Kulturlandskap med skog og jordbruksarealer ved Hoddevika på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Bildet er tatt fra vegen som slynger seg ned på sørvestsida av den bratte Storehylla mot sletta i dalbotnen, der Hoddevikgardene lå på rekke, omgitt av jorder der det ble dyrket gras til husdyrbruket. På den bratte, blokkrike marka i forgrunnen var det plantet gran i tette, ensaldrete bestand. Dette landskapselementet var et produkt av skogreisinga, som skulle bidra til å utvide ressursgrunnlaget på mange små gardsbruk og sikre råstoffgrunnlaget for den skogbaserte industrien, som var sentral i norsk økonomi før «oljealderen» kom. I bakgrunnen ser vi havet. På denne lokaliteten har klimaet alltid vært preget av kraftige vind og mye saltmettet luft. Under slike forhold var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Plantefelt med dette treslaget har seinere vært omstridte - de vokser ofte godt og binder karbondioksid, men det dreier seg om et utenlandsk treslag som anses for å være en trussel mot det norske artsmangfoldet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Kulturlandskap med jordbruksarealer og skog ved Hoddevika på

Kulturlandskap med jordbruksarealer og skog ved Hoddevika på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Bildet er tatt fra sletta på dalbotnen, der det dyrkes gras til husdyrfôr. Gardstunene ligger på rekke ved kanten av denne sletta. I lia ovenfor har brukerne plantet gran på begge sider av vegen som slynger seg ned den bratte lia. Øverst til venstre ser vi fjellet Storehylla, hvor de har vært for bratt og for lite jordsmonn til å kultivere landskapet. Granbestandene her var et produkt av skogreisinga, som skulle bidra til å utvide ressursgrunnlaget på mange små gardsbruk og sikre råstoffgrunnlaget for den skogbaserte industrien, som var sentral i norsk økonomi før «oljealderen» kom. I bakgrunnen ser vi havet. På denne lokaliteten har klimaet alltid vært preget av kraftige vind og mye saltmettet luft. Under slike forhold var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Plantefelt med dette treslaget har seinere vært omstridte - de vokser ofte godt og binder karbondioksid, men det dreier seg om et utenlandsk treslag som anses for å være en trussel mot det norske artsmangfoldet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun ved Drage på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Bildet er tatt fra Sysvorthammaren i sørøstlig retning. Vi ser beitearealer og teiger med plantet skog i forgrunnen, og gardsbruk med omkringliggende jorder i dalbotnen til høyre i bakgrunnen. Drage er et værhardt sted, der det ofte blåser og kraftig fra utenforliggende havområder, slik at lufta gjerne er saltmettet. Det tradisjonelle jordbruket, som hovedsaklig har vært orientert mot husdyrhold, har sammen med fiske vært hovednæringer. På dette bildet ser vi innmarksarealer hvor det har vært høstet stråfôr, avgrenset av steingjerder. Etter 2. verdenskrig var myndighetene opptatt av å styrke næringsgrunnlaget - i dette tilfellet husdyrbruk og fiske - ved å stimulere eierne til å plante skog. Det var primært bartretømmer som hadde omsetningsverdi og kunne selges til trelast- eller treforedlingsindustrien. Her på ytterkysten var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Den ble testet på norsk jord alt på andre halvdel av 1800-tallet. Under forstmannen Anton Smitts reise til Canda i 1916 ble det knyttet kontakter for framtidige leveranser av sitkafrø til Norge. Planteaktiviteten var speielt stor de første tre tiåra etter 2. verdenskrig. På Vestlandet gav dette seg utslag i mange små, men vellykte plantefelt, til og med i klimatisk ekstreme miljøer som det vi ser på dette fotografiet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun ved Drage på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Bildet er tatt fra Sysvorthammaren i sørlig retning. I forgrunnen ser vi en teig med plantet granskog. Bakenfor ligger et areal som bærer preg av å ha vært brukt til husdyrbeite. På det slaktskrånende arealet ned mot Dragsvika ligger det garder omgitt av forholdsvis store arealer med grasvoll. Også der, og i lia ved fjellet Rinden til venstre i bildet, ser vi en del teiger med plantet granskog. Drage er et værhardt sted, der det ofte blåser og kraftig fra utenforliggende havområder, slik at lufta gjerne er saltmettet. Det tradisjonelle jordbruket, som hovedsaklig har vært orientert mot husdyrhold, har sammen med fiske vært hovednæringer. Etter 2. verdenskrig var myndighetene opptatt av å styrke næringsgrunnlaget - i dette tilfellet husdyrbruk og fiske - ved å stimulere eierne til å plante skog. Det var primært bartretømmer som hadde omsetningsverdi og kunne bearbeides til konstruksjonsvirke. Her på ytterkysten var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Den ble testet på norsk jord alt på andre halvdel av 1800-tallet. Under forstmannen Anton Smitts reise til Canda i 1916 ble det knyttet kontakter for framtidige leveranser av sitkafrø til Norge. Planteaktiviteten var speielt stor de første tre tiåra etter 2. verdenskrig. På Vestlandet gav dette seg utslag i mange små, men vellykte plantefelt, til og med i klimatisk ekstreme miljøer som det vi ser på dette fotografiet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun ved Drage på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Dette er et værhardt strøk, der det ofte blåser og kraftig fra utenforliggende havområder, slik at lufta gjerne er saltmettet. Det tradisjonelle jordbruket, som hovedsaklig har vært orientert mot husdyrhold, har sammen med fiske vært hovednæringer. På dette bildet ser vi innmarksarealer hvor det har vært høstet stråfôr, avgrenset av steingjerder. Et areal til høyre var i ferd med å gro til med lave einerbusker da dette bildet ble tatt. Etter 2. verdenskrig var myndighetene opptatt av å styrke næringsgrunnlaget - i dette tilfellet husdyrbruk og fiske - ved å stimulere eierne til å plante skog. Det var primært bartrærne som hadde omsetningsverdi og kunne forvandles til konstruksjonsvirke. Her på ytterkysten var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Den ble testet på norsk jord alt på andre halvdel av 1800-tallet. Under forstmannen Anton Smitts reise til Canda i 1916 ble det knyttet kontakter for framtidige leveranser av sitkafrø til Norge. Planteaktiviteten var speielt stor de første tre tiåra etter 2. verdenskrig. På Vestlandet gav dette seg utslag i mange små, men vellykte plantefelt, til og med i klimatisk ekstreme miljøer som det vi ser på dette fotografiet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun ved Honningsvågen på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. I forgrunnen ser vi en plantet skjerm av grantrær. På nordsida av Honningsvågen ligger noen gardsbruk (Ytre Honningsvågen) i skråningen ned mot strandlinja. Her ble det dyrket gras, men brukerne hadde også plantet noen små felt med granskog i nærheten av gardstunene sine. Bakenfor ser vi en fjellrygg med lyngvegetasjon mellom de grå, nakne bergflatene. Stad er et værhardt strøk, der det ofte blåser og kraftig fra utenforliggende havområder, slik at lufta gjerne er saltmettet. Det tradisjonelle jordbruket, som hovedsaklig har vært orientert mot husdyrhold, har sammen med fiske vært hovednæringer. Etter 2. verdenskrig var myndighetene opptatt av å styrke næringsgrunnlaget - i dette tilfellet husdyrbruk og fiske - ved å stimulere eierne til å plante skog. Det var primært bartrærne som hadde omsetningsverdi og kunne selges til trelast- og treforedlingsindustrien. På denne lokaliteten kan det synes som om flere har valgt å plante på dyrket mark, like ved gardstunene, sannsynligvis for å skjerme bomiljøene litt. Her på ytterkysten var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Den ble testet på norsk jord alt på andre halvdel av 1800-tallet. Under forstmannen Anton Smitts reise til Canda i 1916 ble det knyttet kontakter for framtidige leveranser av sitkafrø til Norge. Planteaktiviteten var speielt stor de første tre tiåra etter 2. verdenskrig. På Vestlandet gav dette seg utslag i mange små, men vellykte plantefelt, til og med i klimatisk ekstreme miljøer som det vi ser på dette fotografiet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».