DigitaltMuseum

Stue fra Hove, Heddal, Telemark

1738 Hovestua var gjestehus og stasstue og derfor større og rikere utstyrt en stuer flest. Samtidig er den helt etter byggeskikken med treromsplan. Foran inngangen er det en halvåpen sval i stavverk, som fortsetter rundt hjørnet på kortveggen. Et moderne trekk er den lave loftsetasjen uten vinduer. I forstua står flere inventarstykker fra Heddal stavkirke, som tilhørte Hovdefolket. Den middelalderske lesepulten med de rike utskjæringer er blitt ombygd til fattigbøsse. Stuerommet har bjelkehimling. Peis, seng, langbord, skap og benker er utført og plassert etter den faste skikken. Den digre senga er sammenbygd med skap, hvor nedre del har vært nedgangen til en kjeller. Byggherren var den rike Ole Olsen Hove, som fikk gården ved giftemålet med odelsjenta Tone Sveinungsdatter Hove. Byggeåret 1738 er skåret inn både ved inngangsdøra og inne i stua. Ole var sønn av den kjente bygelensmannen Ole Hovdejord eller "Tinnmannen". På hjørnene er initialene TSD og OOS innskåret. Forskjellige generasjoner har etterlatt seg diverse fromme sentenser, initialer og årstall. Alt løsøre har fulgt stua fra opphavstedet. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Loft fra Rolstad, Sør-Fron, Gudbrandsdalen

Ca.1300 Loftet er bygd av spinkelt tømmer i findalslaft. Siden hogget i overkant av stokken går helt inn til kjernen, har mange hoder sprukket. Denne svakheten lar oss studere den tekniske utførelsen av laftet. Svalen av stavverk går rundt loftsetasjen på tre sider og ender i en do på baksiden. Svalen får lys fra dvergarkader med romanske buer. Merker i veggene ovenpå viser at her har det vært soveplasser. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Loft fra Brottveit, Valle

LOFT FRA BROTTVEIT I VALLE, CA. 1650-1700 Overført til museet 1909, gjenoppført 1910 Loftet står ved siden av årestua, staselig i tre etasjer, et sjeldent fenomen i Setes¬dal som ellers i landet. Brottveitloftet er innredet og ble brukt på samme måten som Oseloftet. Dreng Bjørnson Brottveit skal ha bygd loftet. Dreng var en rik mann som hadde mye penger på rente rundt i bygda. Dreng på Brot¬tveit og Inger på Åmlid var søsken i en søskenflokk på sju barn. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stavkirke fra Gol, Hallingdal

ca.1200 Navnet stavkirke refererer til stavkonstruksjonen med bærende staver i hjørnene og frittstående staver rundt midtrommet. Byggemåten oppfylte kravet om høyreiste, himmelstrebende kirker. Koret, i skipets østside, avsluttes med en halvrund apsis. Rundt hele kirken løper en svalgang med romanske dvergarkader. De høyreiste portalene mot vest og sør har rike utskjæringer med sammenfiltrede drager og plantemotiver. I det svake lyset fra gluggene øverst mot taket skimter man bare så vidt de utskårne hodene øverst på midtrommets staver. I katolsk tid var kirken prydet med fargerike helgenbilder, godt opplyst av vokslys. I koret er flere runeinnskrifter og bilder risset inn, bl.a. Fadervår skrevet på latin. Ristningene synes å være gjort samtidig med byggingen av kirken. Inventar fra katolsk tid ble fjernet fra kirken etter reformasjonen. Ett innslag av luthersk kirkekunst er bevart - veggmaleriene i kor og apsis fra 1652. Disse viser nattverden og evangelistene, og ble bekostet av givere i menigheten, hvis navn står på sørveggen i koret. Det løse inventaret som står i kirken i dag omfatter et lesebrett med Fadervår som innskrift, en døpefont og en middelaldersk benk med rike utskjæringer, bl.a. hoder av konge og biskop og en fremstilling av sagnet om Gunnar i ormegården. Rundt 1880 skulle stavkirken i Gol erstattes av en ny kirke. Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring kjøpte den gamle kirken og Kong Oscar II bekostet gjenreisningen i sitt nye friluftsmuseum. Bare omkring 1/3 av originalmaterialene var i behold og kunne følge med flyttelasset. Det var derfor en sterkt rekonstruert kirke som ble reist på Bygdøy, og praktisk talt alt det utvendige kan dateres til 1885. Restaureringen ble gjort med stavkirken i Borgun i Sogn som forbilde. Det meste av hovedkonstruksjonen var intakt, og mange spor etter det som manglet fantes i de bevarte. Middelalderens kirkerom kan derfor i alt vesentlige oppleves som autentisk. Men 1880-årenes ideer om restaurering medførte at en fjernet gallerier, vinduer, benker og prekestol fra tiden etter reformasjonen. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Loftstue fra Halvorgard, Sudndalen

LOFTSTUE FRA HALVORSGARD I HOL, CA. 1750 Overført til museet 1911, gjenoppført 1913 Loftstuene var en vanlig bygningstype i Hallingdal, og har fellestrekk både med stua og loftet. I loftstua fra Halvorsgard var oppholdsrommet i første etasje, og her er det meste av den opprinnelige innredningen beholdt: en veggfast seng, et framskap, veggfaste benker, og to høyseter med hvert sitt kråskap. Mellom høysetene står et langbord med forsete. Veggene ved høysetene har fyllingspanel. En trapp på utsiden fører opp til svalen, og derfra er det dør inn til loftet, hvor sengklær og gangklær ble oppbevart. Her er seng og stenger til å henge klær på. Loft av denne typen ble opprinnelig brukt til stas- og gjestestue. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Søre Rauland, Uvdal

STUE FRA SØRE RAULAND I NORE OG UVDAL, CA. 1238 Overført til museet 1895, gjenoppført 1899 Da Norsk Folkemuseum overtok stua fra Søre Rauland bar den preg av ombyggingen den gjennomgikk i 1730- årene, da peis og vinduer ble satt inn. Nå er stua innredet som en årestue. Restaureringsarbeidet avdekket tvil om hvor åren egentlig hadde vært, og stua ble oppført uten ildsted. Nyere dateringer viser at stua er bygd ca. 1238, og at virket som er brukt til bygningstømmer begynte sin vekst rundt år 1000. I dag er stua fredet etter «Lov om kulturminner». Stua er laftet opp av forholdsvis grovt rundtømmer. Selve laftet har en komplisert form som forskere har gitt navnet «Raulandslaftet» etter huset. Dette laftet fikk i senere århundrer stor utbredelse. Syllstokkene skiller seg ut ved størrelse, form og avslutning. Neste stokkefar har en karakteristisk utskjæring. Motivet i utskjæringen går igjen flere steder inne i huset. Langs fasaden var det opprinnelig en sval. Deler av svalen på en gavlvegg er bevart. Den var tidligere mer innelukket enn nå, og hadde trapp opp til «ramen», loftet. Inngangsdøra har beitskier som fores-tiller halvsøyler med base og kapitèl og er utskåret med romansk rankedekor. Portalen er tydelig beslektet med tidens kirkeportaler. Over døra er risset en runeinnskrift: «Torgautr Fivil mik gerði», som kan «oversettes» med «Torgautr «den gyldne» gjorde meg». Både runeform og språkform bekrefter dateringen til 1200-tallet. Under runeinnskriften er det risset inn navnet J. Roulan og årstallet MDCCXXXIIII (1734). Stuerommet er både høyt og stort, nesten 60 kvadratmeter. Stor høyde var ikke uvanlig i årestuer, for at røyken fra åren skulle holde seg over hodehøyde. Ljoren midt i taket er den eneste lysåpningen. Bordet har fulgt huset helt fra begynnelsen. De faste moldbenkene langs ytterveggene var fylt med jord for å isolere overgangen mellom sviller og grunnmur, og på den måten forhindre kald trekk. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Sagastua, kopi av årestua fra Kjelleberg

«SAGASTUA», KOPI AV ÅRESTUA FRA KJELLEBERG I VALLE, 1994 Oppført 1994 Huset er en kopi av årestua, «gamlestog», bygd for å gi et inntrykk av hvordan et nytt hus kan ha sett ut for 300 år siden. Her er det mulig å ta på og bruke alle gjenstander. Byggearbeidet ble gjennomført etter eldre metoder. Det ble bare brukt materialer som var vanlige da forbildet ble reist – malmfurutømmer, og mose i veggene. Stein til grunnmuren og never og torv ble hentet fra Setesdal. Det ble brukt redskaper av gamle typer: øks, bandkniv og naver (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Eldhus fra Bakke, Veggli, Rollag

ELDHUS FRA BAKKE I ROLLAG, CA. 1750-1800 Overført til museet 1945, gjenoppført 1945 Eldhuset var gårdens «grovkjøkken» for baking, slakting og vask. Eldhuset har ett rom, og sval i fronten og på den ene langsiden. Det har forseggjort innredning: peis, vinduer og seng. Det viktigste inventaret er peisen, hvor flatbrød ble stekt på takke. I den ene sidevangen på peisen er det en luke med jerndør. Den var åpning til en bakerovn, murt opp utenfor tømmerveggen. Denne bakerovnen er ikke blitt gjenoppført på museet. Eldhuset kunne også bli brukt som sommerstue på gårder som ikke hadde egen sommerstue. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Væråsmogen, Flesberg

STUE FRA VÆRÅSMOGEN I FLESBERG, CA. 1750-1800 Overført til museet 1913, gjenoppført 1914 Stua er bygd av Kjøstel Gulbrandson fra Gjellerud i Flesberg, som i sin tid ble betraktet som en svært habil byggmester, og som satte opp en rekke hus i Flesberg. Grunnplanen er «akershusisk», som Eilert Sundt kalte den, og består av to rom, stuerommet og kammerset, med inngangsdør direkte inn til stuerommet, omtrent midt på fasadeveggen. En utenpåliggende sval ble mer nødvendig når døra gikk rett inn i stuerommet. Her er selve dørsvalen supplert med en smalere sval som går rundt stuehjørnet, langs kortveggen, og har en do innerst. Blyglassvinduene er delvis de originale. Skyvelemmen for vinduet nærmest senga skjermet mot trekk. Inne i stua er jernovnen varmekilde i tillegg til peisen. I kammerset er det også en peis, som kunne brukes til matlaging av kårfolket, slekt eller andre som brukte rommet. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Årestue fra Kjelleberg, Valle

STUE FRA KJELLEBERG I VALLE, CA. 1650-1700 Overført til museet 1912, gjenoppført 1913 Huset består av to stuer, “gamlestog”, årestua, og “nyestog”– stua med peis og vinduer. Da årestua ble bygd i 1650-årene hadde den tre rom: stue, forstue og kove. Huset ble utvidet med “nyestog” tidlig på 1700-tallet. Der årestuas forstue og kove hadde vært ble det nå en gang mellom stuene, med trapp opp til et loft over ”nyestog”. Loftet avløste fjøstrevet som soveplass for ungdommen. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Vengjebur fra Nedre Nisi, Gransherad

BUR FRA NEDRE NISI I NOTODDEN, 1797 Overført til museet 1942, gjenoppført 1943 Dette buret fra det gamle Gransherad står på stabber. Det har en dyp sval foran fronten og smalere sidesvaler kalt «vengjer». Dørstolpene har en flatskåret ranke og innskriftene «HTS» og «1797». Over døra er det skåret: «Dette hus haver ieg KHS ki». Ki er sannsynligvis forkortelse for «kiøbt». Hvem KHS var, er uvisst, men HTS står sannsynligvis for Helge Torjussen, som var bruker av gården Nisi i 1801. Han og kona Aaste Jonsdatter hadde tre barn, og til hjelp på gården hadde de en tjenestedreng og ei tjenestejente. Hans gamle mor Sigrid Jakobsdatter hadde dessuten kår på gården. Buret inneholdt store trekar for oppbevaring av mel og saltet kjøtt. Bur og loft står ofte side om side i Telemark. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Loft fra Tveito, Hovin

LOFT FRA SØNDRE TVEITO I TINN, CA. 1300 Overført til museet 1942, gjenoppført 1943 Dette monumentale og velbevarte middelalderloftet fra bygda Hovin er datert på grunnlag av laftehugget som er gjort slik det var vanlig i middelalderen, de romanske motivene ved dørportalene og en runeinnskrift. Portalene er påvirket av middelalderens kirkekunst. På portalene finnes også sjeldne rester av original maling: Oker på løvehodene og rustrødt på mannsansiktsmasken. Første etasje har vært brukt til lagring av mat. Loftet i andre etasje har svaler på alle sider og tredelt glugge foran døra. Tjærekorsene på døra skulle verne loftets kostbarheter i klær og tekstiler. En seng fra senmiddelalderen er bevart. Loftet ble antakelig satt på stabber på 1700 tallet. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Loft fra Grimsgard, Nes

LOFT FRA GRIMSGARD I NES, 1700-TALLET Overført til museet 1908, gjenoppført 1910 Svalen bærer årstallet 1797, men loftet er trolig eldre. Opprinnelig stod loftet på bakken, men ble satt på stabber, sannsynligvis i forbindelse med en ombygging i 1797. Da fikk det også sval på fronten og sidene. Svalen har åpne sprinkler og kan være etterligning av svalene på 1700-tallets byhus. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Bur fra Rofshus, Mo

LOFT OG BUR FRA ROFSHUS I TOKKE, 1754 Overført til museet 1898, gjenoppført 1899 Loftet og buret står slik de stod sammen på Rofshus i Mo. Loftet har sval på alle fire sider oppe og i fronten nede. Over inngangsdøra er det skåret «OHS EH» (egen hand), som er tømmermannens eller treskjærerens signatur, foruten «Anno 1754», som trolig er byggeåret. Fasaden er smykket med skurd, med blant annet kløverbladmotiver. Buret skal være bygd samtidig med loftet. Beitskiene på hver side av døra har rokokkopreget flatskurd. Disse husene er blant de første som ble oppført på Norsk Folkemuseum, i tida før ideen om komplette gårdstun ble utviklet. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Gulsvik, Flå

STUE FRA GULSVIK I FLÅ, 1700-TALLET Overført til museet 1908, gjenoppført 1911 Stua kommer fra Nordre Gulsvik, som i lang tid var skysstasjon. Stua har inngang gjennom et bislag. Innredningen, med blant annet hjørneskap, framskap og melkeskap, ble satt inn i stua i 1755 og rosemalt på slutten av 1700-tallet. Årstallet 1755 er skåret inn i bordskiva, og på lista over døra inn til ett av kammersene. Også taket er rosemalt. Over en dør, som førte til et tilbygg som ikke kom med til museet, står innskriften: «Kom Hid min Wen Jeg Vil Dig Skienke Saa Du Skal Evig Paa Mig Tienke.» Stua hadde flere senger hvor reisende kunne overnatte. I det ene kammerset står en seng i to lengder som antakelig er like gammel som selve stua. Fra det andre kammerset går det en trapp opp til «lemmen», eller hemsen, hvor det også står en seng. Det er også en seng i stua. Vinduet over senga har en skyvelem av tre, slik at det kunne stenges for kald trekk, eller ved behov, luftes gjennom åpningen. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Loft fra Kilde, Åmot

LOFT FRA KILDE I ÅMOT, 1700-TALLET OG CA. 1850 Overført til museet 1903, gjenoppført 1905 Loftet består av deler fra to ulike bygninger som begge er fra 1700-tallet, og ble satt sammen på 1800-tallet. Første etasje i loftet har vært øverste del av et barfrø (se 151). Det var ikke uvanlig å gi gamle barfrø en ny funksjon, enten på grunn av vedlikeholdsbehov eller fordi denne bygningstypen rett og slett gikk av mote. Mest sannsynlig er dette det barfrøet som en gang sto foran sommerstua fra Kilde (152). Andre etasje av loftet er fra en annen bygning. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Loft fra Rofshus, Mo

LOFT OG BUR FRA ROFSHUS I TOKKE, 1754 Overført til museet 1898, gjenoppført 1899 Loftet og buret står slik de stod sammen på Rofshus i Mo. Loftet har sval på alle fire sider oppe og i fronten nede. Over inngangsdøra er det skåret «OHS EH» (egen hand), som er tømmermannens eller treskjærerens signatur, foruten «Anno 1754», som trolig er byggeåret. Fasaden er smykket med skurd, med blant annet kløverbladmotiver. Buret skal være bygd samtidig med loftet. Beitskiene på hver side av døra har rokokkopreget flatskurd. Disse husene er blant de første som ble oppført på Norsk Folkemuseum, i tida før ideen om komplette gårdstun ble utviklet. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Nordre Yli, Heddal

STUE FRA NORDRE YLI I NOTODDEN, CA. 1750-1800 Overført til museet 1908, gjenoppført 1910 Denne toetasjes stuetypen – «uppstugu» – kom som en nyhet på 1500 tallet, først på embetsgårder, men ble utbredt hos velstående bønder i løpet av oppgangstidene på 1700-tallet. Peis med pipe gjorde det mulig å bygge i to fulle etasjer med ildsted i begge. Svalen med trapp er karakteristisk for bygninger av denne typen i Telemark. Fra svalen kommer man i inn i forstua, kalt «re», og derfra til «stugu», som har dør til koven. Innerst i svalen er det en do, noe som ellers ikke var vanlig før mot slutten av 1800-tallet. Inventaret er renessansepreget med fint skåret ornamentikk. Innenfor døra står en himmelseng fastbygd med et skap som skjulte kjellernedgangen. På framskapet er det skåret inn: «Soli deo gloria», («Æren er Guds alene»), og på senga: » Herrens velsignelse giør huset rig uden møye». På kråskapet står: «Torevild Torgivsøn – Tore Anonsdaater anno 1673». Innredningen følger den faste skikken fra tiden etter at peisen kom inn. «Bostkastet» – et lite skap med pyntehåndkle hvor småting som kammer, børster o.l. kunne gjemmes – var plassert mellom dørene. «Uppstugu» i overetasjen var et representativt sove- og gjesterom, som avløste loftet. Ved siden av uppstugu lå «ramen», et rom for oppbevaring. Uppstugu har omtrent samme møblering som stua nede. Innredningen fra begynnelsen av 1800-tallet er utført av treskjæreren Tarald Olsen Haugen. Den bærer preg av hans karakteristiske stilblanding, av renessanseornamentikk, barokkpregede fyllinger og klassisistisk listverk med rosetter i hjørnene. De første uppstuguene hadde torvtak. Med en rekke nyanlagte teglverk i distriktet ble det mote å tekke stuetakene med teglstein. Men teglstein isolerte dårlig mot kulde. Det måtte derfor bygges himling i rommene, så rommene i øvre etasje ikke skulle bli altfor kalde. Disse rommene ble oppvarmet med etasjeovn i jern, i sin tid et statussymbol som viser rommets betydning. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Ytre Sæle, Bygstad, Gaular, Sundfjord

STUE (med bu og sengebu) FRA YTRE SÆLE I GAULAR I SUNNFJORD, CA. 1650-1700 Overført til museet 1922, gjenoppført 1931/1932 Stue, bu og sengebu er bygd sammen i rekke, med sval på langsiden. Stua, med tre rom, er den yngste bygningen. I stuerommet er den vanlige innredningen: en seng, veggfaste benker, bord, en løs benk foran bordet, og kråskap og hyller. I hjørnet mot koven står røykovnen. Karmen omkring ljoren er særlig forseggjort, med fint skåret dekor. Fra koven går det trapp opp til «lemmen», rommet over koven. Stua er bygd sammen med bua, med et åpent rom imellom, kalt «kjellar», til oppbevaring av ymse bruksting. Bua og rommet over var forrådsrom for mat. Sengebua er bygd i flukt med bua. Den var gjesterom, og ble dessuten brukt til oppbevaring av helgeklær, sengeklær og stassaker, i kister, esker og på hyller. Interiøret er renessansepreget, med en veggfast seng som et prakteksempel på tidens snekkerkunst. Siden sengebuene var gjestestuer var de ekstra staselige. Av den grunn var ofte sengebua det første huset på gården som fikk vinduer. På to blyinnfattede vindusruter i denne sengebua står årstallet 1684, som kan vise til året vinduene ble satt inn. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Geitehus fra Halvorgard, Hol

GEITEHUS FRA HALVORSGARD I HOL, 1700-TALLET Overført til museet 1927, gjenoppført 1930 Geitehuset har ett rom og et høytrev. Annen etasje har sval på forsiden. Hol med sine saftige fjellbeiter var særlig godt egnet til geitehold. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)