25 results in DigitaltMuseum:

Prestegård fra Leikanger, Sogn

1752 Huset ble bygd av presten Geelmuyden og utseendet er nokså uendret siden 1752, bortsett fra at vinduer og hovedportal er fornyet. Svaitakene er an takelig opprinnelige. Storstuen eller "herrekammeret" utgjorde i sin tid hele østre del av huset. Herrekammeret var påbudt på prestegårder som losji for biskoper og andre fornemme reisende. Selve rommet var litt smalere enn bygningskroppen, den ble utfylt av en svalgang på baksiden. De største forandringene i huset skjedde i 1820-årene da den gamle storstuen ble delt i fire rom. Disse rommene har klassisistisk stilpreg i kontrast til rokokkoformene i rommene mot vest. Kjøkkenet kan gi en idé om den matkulturen som prestegårdene var bærere av. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Bedehuset «Betlehem», Hinna, Jæren

1876 Bedehuset ble reist på initiativ av presten, vekkelsespredikanten, avismannen og politikeren Lars Oftedal (1838 - 1900) og innviet 23.mars 1867. Huset ble reist på dugnad av bygdefolket og ble ferdig på rekordtid. "Bethlehem" var til å begynne med det eneste forsamlingshuset i bygda. Her holdt skolen til frem til 1896 og ungdomslaget, landbrukslaget, bondekvinnelaget, sanitetsforeningen, 4H-laget og andre benyttet huset til møter. Dessuten var bedehuset benyttet som valglokale ved kommunale valg og stortingsvalg. Spesielt for «Betlehem» var at huset var brukt til kirke fra 1913 til 1967. Det fikk da et eget tilbygg med alterring. Under siste krig var det benyttet som skolehus. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Hovedbygning fra Stiklestad Vestre, Vedal

HOVEDBYGNING FRA STIKLESTAD VESTRE I VERDAL, CA. 1800 Overført til museet 1919, gjenoppført 1926, ominnredet 2010 Bygningen er et eksempel på de lange våningshusene i Trøndelag, kalt lån. Låna fra Stiklestad Vestre var en del av et firkanttun med bur, løe, vognskjul, stall, fjøs, smie, tørkehus og ”borgestuebygning” (bolighus for tjenestefolk). I 1860-årene ble låna utvidet i lengden med et tilbygg på ca. 10 meter, som inneholdt kjøkken, masstu (bryggerhus), forgang og kjøkkeninngang med egen inngangsdør. Dette tilbygget ble ikke tatt med da låna ble flyttet til museet. Gården var i bondeeie da låna ble bygd, men ble senere solgt, og var det meste av 1800-tallet eid av offisersfamilier. I 1894 kjøpte Staten gården til prestegård, og låna ble prestebolig, som den var fram til den ble flyttet til museet. Museet tilbakeførte da bygningen i tid til ca. 1800, og innredet den som et bolighus fra en trøndergård på den tiden. I 2010 ble låna ominnredet for å vise et eksempel på 1950-tallets boskikk, slik en barnefamilie i Trønde¬ag kunne ha bodd da. (Tekst hentet fra By og bygd 43,2010)

Dukkestue fra Heia, Drammensveien 107, Oslo

1854 - 1855 Dukkestuen er bygd i sveitserstil med spesiallaget interiør. Den har stue, kjøkken og en overbygd veranda og er sjeldent fin og velutstyrt. Den ble bygd av Torvald Meyer, en av Christianias rikeste mann, for døtrene Ingeborg og Thea. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Skolestue fra Natås, Lindås, Hordaland

1866 - 1867 Skolestua er et typisk landsens skolehus, slik det skulle være etter loven om "fast skole" av 1860. Det er tre rom i skolehuset; selve skolestua, gang og et lite rom for læreren. En innebygd sval går langs baksiden. Huset hadde opprinnelig torvtak, men fikk senere tegltak. Skolestua er innredet etter beskrivelse fra eldre mennesker i Natås, som husket stua fra ca 1900 til 1923, da lærer Ole Bjørnvoll kom til skolen. Han var ung og brakte med seg nye impulser, og han hadde lært at læreren skulle sitte - ikke stå - bak kateteret. Tavlen, Bibelen, kassen med blekkhus, spyttebakken, globusen og de fleste kartene har fulgt med skollehuset, likeså skapet og bordet i lærerens rom. De små stolene, to av skolepultene og parafinlampen kommer fra distriktet, og svarer til de som stod i skolestua. De fleste pultene er antakelig fra 1920-årene. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Uthus Fra Rådhusgaten 7, Oslo

Ca.1700 Bygningen var opprinnelig uthus for Rådhusgaten 7, en av byens største gårder, som i 1733 ble rådhus. Veggene er av tømmer, men er rappet med kalkpuss. Opprinnelig var huset fjøs med høyloft over, senere ble det tatt i bruk som fengsel - rådhuset var nemlig også rettslokale og politistasjon. Legpredikanten Hans Nilsen Hauge satt fengslet i et rom på loftet fra 1804 til 1811. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Lysthus fra Damstredet 1, Oslo

Ca.1800 Lysthuset er en åttekantet bygning, typisk for lysthusenes klassiske tid på begynnelsen av 1800-tallet. Det sto tidligere mot en gråsteinsmur, de tre bakveggene er derfor uten vinduer. Idylliske hageanlegg kunne ha flere små lysthus og paviljonger. Dette ble særlig populært i Norge i de siste tiårene av 1700-tallet og utover på 1800-tallet. Lysthuset har tilhørt dikteren Henrik Wergeland. Henrik og Amalie Sofie Wergeland flyttet til Damstredet etter brulupet i 1839. Wergelands korrespondanse viser at han ofte brukte lysthuset som arbeidsted. I et brev skriver han: "Jeg har besluttet, fra i aften av, så lenge disse lumre aftenstunder varer, å sysle ved lampen for åpen lysthusdør, overskygget av en portal av frukttrær." Gjennom de åpne dørene så han utover byen og Ekebergåsen. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Stue fra Nedre-Jordet, Hol

STUE FRA NEDRE-JORDET I HOL, CA. 1750 Overført til museet 1924, gjenoppført 1926 I stua er det foruten framskap og hjørneskap et «pellarskåp», som skapet mellom forstuedøra og kovedøra ble kalt i Hallingdal. Dette er det samme som «bostkastet» (omtalt under bygning 131). Denne stua skiller seg ut blant stuene fra Hallingdal fordi interiøret er umalt og har renessansepreg. Stua fra Nedre-Jordet er trolig bygd av bonden Ola Hermannson. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Oppstue fra Bakarplassen, Mjøen i Oppdal

STUE FRA BAKARPLASSEN UNDER GÅRDEN MJØEN I OPPDAL, CA. 1800 Overført til museet 1911, gjenoppført 1914 Stua er en «uppstuggu», en vanlig hustype i Oppdal. Den er tømret i flathogd fjellfuru. Veggene i forstua er i stavverk og golvet er steinsatt. Herfra er det trapp til oppstua. Oppstua var vanligvis klesloft, men på mindre plasser uten eget bur kunne også maten lagres i oppstua sammen med kleskistene. Flere av de innvendige veggene i denne stua er malt. Det er steingolv i den delen av stua hvor kar ble vasket etter matlaging. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Hus fra Hovde, Ørlandet

VÅNINGSHUS FRA HOVDE PÅ ØRLANDET, 1700 OG 1850 Overført til museet 1922, gjenoppført 1931 Huset er bygd i to perioder. Den eldste delen, i høyre ende, består av stue og kjøkken, den senere påbygde delen har storstue og masstu (bryggerhus). I to rom er det bileggerovn, en ovnstype egnet til torv, og som særlig var vanlig i trefattige strøk, der torv ofte ble brukt til brensel. Norsk Folkemuseums stue fra Lende på trefattige Jæren (91) har også bileggerovn. (Tekst hentet fra By og bygd 43,2010)

Hovedbygning fra Karterud, Vinger, Kongsvinger

HOVEDBYGNING FRA KARTERUD I KONGSVINGER, CA. 1700 OG 1750 Overført til museet 1942, gjenoppført 1944 Denne hustypen var utbredt på flatbygdene på Østlandet, og var et storgårdsfenomen, inspirert av herregårder og embetsgårder. Huset hadde opprinnelig én etasje, men ble ombygd midt på 1700-tallet. Huset er tømret, men panelt både innvendig og utvendig. I første etasje er det inngang til kjøkken midt på langveggen, og til stuer på høyre og venstre side. Alle rommene har peis, og kjøkkenet har i tillegg bakerovn. Stua til høyre har malt veggdekor som etterligner tapet. Andre etasje har samme planløsning som første etasje. Karterud var en velstående gård med store skogeiendommer. Men i 1730- årene fikk eieren Ole Hansen alvorlige gjeldsproblemer. Den største kreditoren var handelshuset Collett og Leuch i Christiania. Det endte med at Ole Hansen måtte selge Karterud til justisråd Paul Vogt, som igjen leide ut gården til Ole Hansens to eldste sønner. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Lende, Time, Jæren

HUS FRA LENDE I TIME, 1845 Overført til museet 1938, gjenoppført 1939 Huset fra Lende er et for sin tid karakteristisk bolighus – et forholdsvis lite, hvitmalt hus, en og en halv etasje høyt, som hviler på et lavt gråsteinsfundament. Taket er tekket med torv. De to sideskutene ble brukt til lagring av torv til brensel. Kledningen er liggende panel, såkalt vestlandspanel. I følge lokale tømmermenn var denne typen panel praktisk når de nederste bordene måtte byttes ut på grunn av råteskader. På fasadeveggen er vinduene sammenkoblet to og to, og som alminnelig var, er de ikke symmetrisk plassert på hver side av inngangsdøra. Foran døra er det et lite bislag. Innvendig har huset en symmetrisk grunnplan. Midtpartiet består av en gang, og bak den, uten skillevegg, kjøkkenet, med tilstøtende spiskammers. Fra gangen går dører inn til stue og bu. I flukt med stua ligger et stuekammers, med gjennomgang også til kjøkkenet, og med to dører ut, til baksiden av huset. Som skikken var har huset kun én ovn til oppvarming, nemlig en bileggerovn i stua. Trappa opp til loftet er i gangen. Var det trangt om sengeplasser, kunne både barn og tjenestefolk sove på loftet. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Løken, Trøgstad

STUE FRA LILLE-LØKEN I TRØGSTAD, 1769 Overført til museet 1925, gjenoppført 1929 Stua har sval foran langveggen ved inngangsdøra. Slike svalgangshus eller høgstuer i to etasjer ble vanlige i Agder og på Østlandet utover 1700-tallet. Fra svalen var det inngang til rommene nede og ovenpå. I stua fra Lille-Løken er det kjøkken og stue i første etasje, og to rom i andre. I kjøkkenet står en peis omtrent midt på veggen mot stua. I stua er det jernovn. I de to rommene i annen etasje sto senger og kister langs veggene, og her hang klær som ikke var i bruk til daglig. Bygningen hadde opprinnelig torvtak som senere ble byttet ut med teglstein. På døra mellom stua og kjøkkenet står malt årstallet 1769, trolig det året stua ble bygd. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Grøsli, Flesberg

STUE FRA GRØSLI I FLESBERG, CA. 1650 Overført til museet 1895, gjenoppført 1899 Stua ble antagelig bygd av den velstående bonden Hallvard, som eide gården fra 1604 til 1653. Stua har den samme treromsplanen, med forstue, kove og stuerom, som den 350 år eldre stua fra Søre Rauland. Ildstedet er peis med røykpipe, og det antas at stua fra Grøsli var blant de første peisestuene i dalen. De eksisterende vinduene, med tresprosser, ble satt inn tidlig på 1800-tallet, mens de opprinnelige vinduene var mindre og hadde blysprosser. Det sponkledde taket er et karakteristisk trekk ved huset. Under sponkledningen ligger et vanlig torvtak. Med peis i stuene oppsto en innredningsskikk som fulgte diagonale linjer. Senga og døra står diagonalt i forhold til hverandre. Det samme gjør peisen og høysetet med bord foran. Andre nye innredningselementer er skapene, der det midterste skjuler en seng til å slå ut. Gulvuret står mellom de to vinduene i gavlen, og vogga henger nær senga. Bordet, som kan slås opp mot veggen mellom peisen og senga, kalles i Numedal for en «skivju». På gavlveggen henger en «tavlett», ei hylle til bøker og småting. I stua finnes flere inventarstykker som skriver seg fra Fles¬berg kirke, slik som dørene til forstue og kove i renessansestil, og øverste del av senga. Likedan høysetetavla, som har vært rygg i en kirkestol, og bærer innskriften (H)ERREN-ER-NER-HOS-ALE-DEM-SOM-KALE PAA (HAM). DEN 14-SEPTEMBER-ANNO DOMNI 1633. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Væråsmogen, Flesberg

STUE FRA VÆRÅSMOGEN I FLESBERG, CA. 1750-1800 Overført til museet 1913, gjenoppført 1914 Stua er bygd av Kjøstel Gulbrandson fra Gjellerud i Flesberg, som i sin tid ble betraktet som en svært habil byggmester, og som satte opp en rekke hus i Flesberg. Grunnplanen er «akershusisk», som Eilert Sundt kalte den, og består av to rom, stuerommet og kammerset, med inngangsdør direkte inn til stuerommet, omtrent midt på fasadeveggen. En utenpåliggende sval ble mer nødvendig når døra gikk rett inn i stuerommet. Her er selve dørsvalen supplert med en smalere sval som går rundt stuehjørnet, langs kortveggen, og har en do innerst. Blyglassvinduene er delvis de originale. Skyvelemmen for vinduet nærmest senga skjermet mot trekk. Inne i stua er jernovnen varmekilde i tillegg til peisen. I kammerset er det også en peis, som kunne brukes til matlaging av kårfolket, slekt eller andre som brukte rommet. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Drengestue fra Bånerud, Kongsvinger

Stall fra Lille Ingelsrud, Åsnes

STALL-LØE FRA LILLE INGELSRUD I ÅSNES, 1750-1800 Overført til museet 1941, gjenoppført 1942 Bygningen har to etasjer og to innganger. Inngangen til stallen er fra inntunet, og inngangen til løa er fra uttunet. Opp til løa går det en kjørebru. Dit ble høyet kjørt, og kastet inn i et rom til fôr som går over begge etasjer. Fra «fôrrommet» var det enkelt å bære høy inn til hestene. Til høyre i løa er det et eget rom til det beste høyet. Det ble spart til våronna, da hestene hadde hardt arbeid og trengte godt fôr. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Finnetorp fra Ampiansbråten, Kolbjørnsrud, Vinger

RØYKSTUE FRA AMPIANSBRÅTEN I KONGSVINGER, CA. 1830 Overført til museet 1925, gjenoppført1927 Huset har tre rom. Man kommer inn i en forstue, til høyre ligger stuerommet, og rett fram er det kjøkken. Huset viser innflytelse fra både finsk og norsk byggeskikk. På kjøkkenet er det en vanlig peis. Stua domineres av en røykovn av finsk type, murt av store steinmasser. Ovnen magasinerer varme svært godt, og man trengte bare å fyre opp én gang om dagen. En røykovn har ikke pipe, røyken slippes ut i rommet, og ledes opp til en ljore i taket via en kanal på loftet. Mot den bordkledde siden av røykovnen står husets eneste seng. Det er også en soveplass oppå ovnen. Møblene på Ampiansbråten har hørt til huset. De består av enkle bord og benker, og et stort, malt matskap. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Sommerstue fra Kilde, Åmot

SOMMERSTUE FRA KILDE I ÅMOT, 1700-1750 Overført til museet 1903, gjenoppført 1905 I Østerdalen hadde de fleste gårder to bolighus: en vinterstue og en sommerstue. Vinterstua var familiens hovedbolig, og ble brukt den største delen av året. Om sommeren flyttet man ut i sommerstua, mens vinterstua ble vasket og gjort klar til høsten. Flyttingen markerte årsrytmen. Hvis man bygde en ny og større vinterstue, ble det gamle huset ofte tatt i bruk som sommerstue. Det er tilfelle med sommerstua fra Kilde. Fram til tidlig på 1800-tallet hadde dette huset funksjon som vinterstue. Huset ble antagelig bygd i første halvdel av 1700-tallet, mens det barokkpregete møblementet er fra en modernisering gjort rundt 1770. På samme tid fikk huset påbygd et barfrø, men dette ble senere fjernet (se bygning 155). I 1770-årene var det Helge Hansen og Gunhild Tollefsdatter som eide gården Kilde. På peishella står initialene deres, og årstallet 1771. Helge Hansen drev med skogshandel og pengeutlån, og var en formuende mann. Interiøret han fikk laget til huset var nok både moteriktig og påkostet. Huset består av stue og to kover. Inngangen er fra et bislag. Stuerommet er stort, med panelte vegger og himling. Himlingen er dekorert med en takrosett av tre. Til venstre for inngangsdøra er det et melkeskap. På høyre side av døra står et framskap, og på veggene er det tre hengeskap. Bare dører, vinduer og skap er malt. Fra Kilde har museet også et loft (155), og en tømmerkoie (176). (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Akkerhaugen, Sauherad

STUE FRA AKKERHAUGEN I SAUHERAD, CA. 1800 Overført til museet 1909, gjenoppført 1910 Stua, på folkemunne kalt «Cappelenstugu», er bordkledd og rødmalt, og hjørnene er malt med svarte og hvite kvadrater. Fargene skulle illudere teglmur med detaljer i stein. Skikken er lånt fra byhus i Porsgrunn og Skien, som igjen er malt etter forbilder fra utenlandske byer. Stua, som er rikt dekorert, består av ett rom med et lukket bislag foran inngangsdøra. Sengene og skapene hører med til det originale interiøret. I et hjørne har det vært peis. Møblene er smykket med flatskurd. Interiøret ble malt av den kjente rosemaleren Olav Hansson fra Hovin, som var mester for en rekke dekorerte stuer. Hver vegg har sitt motiv, omrammet av «roser»: dyret i lenker fra Johannes’ Åpenbaring, syndefallet, Samson og løven – og til sist hverdagsmotivet med bonden og tømmermerkeren. Initialene på framskapet – HOS LID – står for Halvor Olsen og Liv Johannesdatter. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)