DigitaltMuseum

Hovedbygning fra Stiklestad Vestre, Vedal

HOVEDBYGNING FRA STIKLESTAD VESTRE I VERDAL, CA. 1800 Overført til museet 1919, gjenoppført 1926, ominnredet 2010 Bygningen er et eksempel på de lange våningshusene i Trøndelag, kalt lån. Låna fra Stiklestad Vestre var en del av et firkanttun med bur, løe, vognskjul, stall, fjøs, smie, tørkehus og ”borgestuebygning” (bolighus for tjenestefolk). I 1860-årene ble låna utvidet i lengden med et tilbygg på ca. 10 meter, som inneholdt kjøkken, masstu (bryggerhus), forgang og kjøkkeninngang med egen inngangsdør. Dette tilbygget ble ikke tatt med da låna ble flyttet til museet. Gården var i bondeeie da låna ble bygd, men ble senere solgt, og var det meste av 1800-tallet eid av offisersfamilier. I 1894 kjøpte Staten gården til prestegård, og låna ble prestebolig, som den var fram til den ble flyttet til museet. Museet tilbakeførte da bygningen i tid til ca. 1800, og innredet den som et bolighus fra en trøndergård på den tiden. I 2010 ble låna ominnredet for å vise et eksempel på 1950-tallets boskikk, slik en barnefamilie i Trønde¬ag kunne ha bodd da. (Tekst hentet fra By og bygd 43,2010)

Stue fra Hove, Heddal, Telemark

1738 Hovestua var gjestehus og stasstue og derfor større og rikere utstyrt en stuer flest. Samtidig er den helt etter byggeskikken med treromsplan. Foran inngangen er det en halvåpen sval i stavverk, som fortsetter rundt hjørnet på kortveggen. Et moderne trekk er den lave loftsetasjen uten vinduer. I forstua står flere inventarstykker fra Heddal stavkirke, som tilhørte Hovdefolket. Den middelalderske lesepulten med de rike utskjæringer er blitt ombygd til fattigbøsse. Stuerommet har bjelkehimling. Peis, seng, langbord, skap og benker er utført og plassert etter den faste skikken. Den digre senga er sammenbygd med skap, hvor nedre del har vært nedgangen til en kjeller. Byggherren var den rike Ole Olsen Hove, som fikk gården ved giftemålet med odelsjenta Tone Sveinungsdatter Hove. Byggeåret 1738 er skåret inn både ved inngangsdøra og inne i stua. Ole var sønn av den kjente bygelensmannen Ole Hovdejord eller "Tinnmannen". På hjørnene er initialene TSD og OOS innskåret. Forskjellige generasjoner har etterlatt seg diverse fromme sentenser, initialer og årstall. Alt løsøre har fulgt stua fra opphavstedet. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Loft fra Rolstad, Sør-Fron, Gudbrandsdalen

Ca.1300 Loftet er bygd av spinkelt tømmer i findalslaft. Siden hogget i overkant av stokken går helt inn til kjernen, har mange hoder sprukket. Denne svakheten lar oss studere den tekniske utførelsen av laftet. Svalen av stavverk går rundt loftsetasjen på tre sider og ender i en do på baksiden. Svalen får lys fra dvergarkader med romanske buer. Merker i veggene ovenpå viser at her har det vært soveplasser. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Sagastua, kopi av årestua fra Kjelleberg

«SAGASTUA», KOPI AV ÅRESTUA FRA KJELLEBERG I VALLE, 1994 Oppført 1994 Huset er en kopi av årestua, «gamlestog», bygd for å gi et inntrykk av hvordan et nytt hus kan ha sett ut for 300 år siden. Her er det mulig å ta på og bruke alle gjenstander. Byggearbeidet ble gjennomført etter eldre metoder. Det ble bare brukt materialer som var vanlige da forbildet ble reist – malmfurutømmer, og mose i veggene. Stein til grunnmuren og never og torv ble hentet fra Setesdal. Det ble brukt redskaper av gamle typer: øks, bandkniv og naver (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Søre Rauland, Uvdal

STUE FRA SØRE RAULAND I NORE OG UVDAL, CA. 1238 Overført til museet 1895, gjenoppført 1899 Da Norsk Folkemuseum overtok stua fra Søre Rauland bar den preg av ombyggingen den gjennomgikk i 1730- årene, da peis og vinduer ble satt inn. Nå er stua innredet som en årestue. Restaureringsarbeidet avdekket tvil om hvor åren egentlig hadde vært, og stua ble oppført uten ildsted. Nyere dateringer viser at stua er bygd ca. 1238, og at virket som er brukt til bygningstømmer begynte sin vekst rundt år 1000. I dag er stua fredet etter «Lov om kulturminner». Stua er laftet opp av forholdsvis grovt rundtømmer. Selve laftet har en komplisert form som forskere har gitt navnet «Raulandslaftet» etter huset. Dette laftet fikk i senere århundrer stor utbredelse. Syllstokkene skiller seg ut ved størrelse, form og avslutning. Neste stokkefar har en karakteristisk utskjæring. Motivet i utskjæringen går igjen flere steder inne i huset. Langs fasaden var det opprinnelig en sval. Deler av svalen på en gavlvegg er bevart. Den var tidligere mer innelukket enn nå, og hadde trapp opp til «ramen», loftet. Inngangsdøra har beitskier som fores-tiller halvsøyler med base og kapitèl og er utskåret med romansk rankedekor. Portalen er tydelig beslektet med tidens kirkeportaler. Over døra er risset en runeinnskrift: «Torgautr Fivil mik gerði», som kan «oversettes» med «Torgautr «den gyldne» gjorde meg». Både runeform og språkform bekrefter dateringen til 1200-tallet. Under runeinnskriften er det risset inn navnet J. Roulan og årstallet MDCCXXXIIII (1734). Stuerommet er både høyt og stort, nesten 60 kvadratmeter. Stor høyde var ikke uvanlig i årestuer, for at røyken fra åren skulle holde seg over hodehøyde. Ljoren midt i taket er den eneste lysåpningen. Bordet har fulgt huset helt fra begynnelsen. De faste moldbenkene langs ytterveggene var fylt med jord for å isolere overgangen mellom sviller og grunnmur, og på den måten forhindre kald trekk. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Årestue fra Kjelleberg, Valle

STUE FRA KJELLEBERG I VALLE, CA. 1650-1700 Overført til museet 1912, gjenoppført 1913 Huset består av to stuer, “gamlestog”, årestua, og “nyestog”– stua med peis og vinduer. Da årestua ble bygd i 1650-årene hadde den tre rom: stue, forstue og kove. Huset ble utvidet med “nyestog” tidlig på 1700-tallet. Der årestuas forstue og kove hadde vært ble det nå en gang mellom stuene, med trapp opp til et loft over ”nyestog”. Loftet avløste fjøstrevet som soveplass for ungdommen. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Eldhus fra Megarden, Hovin

ELDHUS FRA MEGARDEN I TINN, TROLIG FRA 1600 TALLET Overført til museet 1944, gjenoppført 1945 Eldhuset fra Hovin er bygd av tømmer fra en gammel stue, og har ett rom med dør i gavlen og hellelagt gulv. I hjørnet ved døra var det opprinnelig en brønn. I motsatt hjørne står peisen med innsatt jernovn. I eldhuset foregikk bakst og brygging, stell av slakt og større matlaging, vask av klær. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Sommerstue fra Kilde, Åmot

SOMMERSTUE FRA KILDE I ÅMOT, 1700-1750 Overført til museet 1903, gjenoppført 1905 I Østerdalen hadde de fleste gårder to bolighus: en vinterstue og en sommerstue. Vinterstua var familiens hovedbolig, og ble brukt den største delen av året. Om sommeren flyttet man ut i sommerstua, mens vinterstua ble vasket og gjort klar til høsten. Flyttingen markerte årsrytmen. Hvis man bygde en ny og større vinterstue, ble det gamle huset ofte tatt i bruk som sommerstue. Det er tilfelle med sommerstua fra Kilde. Fram til tidlig på 1800-tallet hadde dette huset funksjon som vinterstue. Huset ble antagelig bygd i første halvdel av 1700-tallet, mens det barokkpregete møblementet er fra en modernisering gjort rundt 1770. På samme tid fikk huset påbygd et barfrø, men dette ble senere fjernet (se bygning 155). I 1770-årene var det Helge Hansen og Gunhild Tollefsdatter som eide gården Kilde. På peishella står initialene deres, og årstallet 1771. Helge Hansen drev med skogshandel og pengeutlån, og var en formuende mann. Interiøret han fikk laget til huset var nok både moteriktig og påkostet. Huset består av stue og to kover. Inngangen er fra et bislag. Stuerommet er stort, med panelte vegger og himling. Himlingen er dekorert med en takrosett av tre. Til venstre for inngangsdøra er det et melkeskap. På høyre side av døra står et framskap, og på veggene er det tre hengeskap. Bare dører, vinduer og skap er malt. Fra Kilde har museet også et loft (155), og en tømmerkoie (176). (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Loft fra Tveito, Hovin

LOFT FRA SØNDRE TVEITO I TINN, CA. 1300 Overført til museet 1942, gjenoppført 1943 Dette monumentale og velbevarte middelalderloftet fra bygda Hovin er datert på grunnlag av laftehugget som er gjort slik det var vanlig i middelalderen, de romanske motivene ved dørportalene og en runeinnskrift. Portalene er påvirket av middelalderens kirkekunst. På portalene finnes også sjeldne rester av original maling: Oker på løvehodene og rustrødt på mannsansiktsmasken. Første etasje har vært brukt til lagring av mat. Loftet i andre etasje har svaler på alle sider og tredelt glugge foran døra. Tjærekorsene på døra skulle verne loftets kostbarheter i klær og tekstiler. En seng fra senmiddelalderen er bevart. Loftet ble antakelig satt på stabber på 1700 tallet. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Vengjebur fra Nedre Nisi, Gransherad

BUR FRA NEDRE NISI I NOTODDEN, 1797 Overført til museet 1942, gjenoppført 1943 Dette buret fra det gamle Gransherad står på stabber. Det har en dyp sval foran fronten og smalere sidesvaler kalt «vengjer». Dørstolpene har en flatskåret ranke og innskriftene «HTS» og «1797». Over døra er det skåret: «Dette hus haver ieg KHS ki». Ki er sannsynligvis forkortelse for «kiøbt». Hvem KHS var, er uvisst, men HTS står sannsynligvis for Helge Torjussen, som var bruker av gården Nisi i 1801. Han og kona Aaste Jonsdatter hadde tre barn, og til hjelp på gården hadde de en tjenestedreng og ei tjenestejente. Hans gamle mor Sigrid Jakobsdatter hadde dessuten kår på gården. Buret inneholdt store trekar for oppbevaring av mel og saltet kjøtt. Bur og loft står ofte side om side i Telemark. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stabbur fra Simenstua, Stor-Elvdal

STABBUR FRA SIMENSTUA I STOR-ELVDAL, 1600-TALLET Overført til museet 1944, gjenoppført 1944 Stabburet ligner stabburet fra Murud (153). I første etasje ble det oppbevart mel, brød og baksteutstyr. I andre etasje var det lagringsplass for klær. Kottet i svalen har også her antagelig vært brukt som redskapsbu. På store gårder var det ikke uvanlig med flere stabbur, og store matforråd. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Nes, Mundheim

STUE FRA NES I MUNDHEIM I KVAM, ELDSTE DEL FRA 1600-TALLET Overført til museet 1922, gjenoppført 1927 Stua har opprinnelig bestått av bare det største rommet og en åpen sval foran en inngangsdør i gavlveggen. Senere er koven blitt tømret inntil, sammen med en sval i bindingsverk. Ildstedet i stua er en røykovn, uten pipe, slik at røyken gikk ut i rommet og ut gjennom en røykåpning i taket, ljore. Inntil 1700-tallet, da det ble satt inn et blyinnfattet vindu, var ljoren stuas eneste lysåpning. Langs veggene, hele stua rundt, går en dekorativ bord. Slik dekor kalles «kroting», og ble utført med en blanding av kritt, kalk eller knust murstein og vann eller surmelk, som ble smurt på med fingeren eller en pensel. Dette ble gjerne gjort av egne «krotekoner». (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Smedstad, Gjerdrum

STUE FRA SMEDSTAD I GJERDRUM, 1751 Overført til museet 1917, gjenoppført 1921 Stua har tre rom, med svalgang på den ene langsiden og inngang fra svalen rett inn i stuerommet. Fra stua går det dører til en kove og et kjøkken. Langveggene i andre etasje ligger en stokkebredde utenfor første etasje. Dette var en vanlig byggemåte på Romerike på 1700-tallet. En vinterstue ble bygd til på 1800-tallet, men denne ble ikke tatt med til museet. Stua er innredet slik det var vanlig på Østlandet. Peisen i kjøkkenet er sammenmurt med peisen i stua. Annen etasje er todelt, med et stort rom over stua og et mindre over koven og kjøkkenet. Det store rommet, «høgloftet», ble brukt til gjesteværelse. Her har det stått senger og kister. I det andre rommet ble det oppbevart matvarer, ull og andre forrådsvarer. Årstallet 1751 står skåret inn i en bjelke i stua. Dette tyder på at stua ble bygd mens Lars Larsen var bruker. Han drev gården i perioden 1737 til 1773. Stua var i bruk til etter 1900. En kvinne født i 1908 minnes fra sin barndom at det sto kister med gamle klær på loftet. Der likte de godt å leke og rote. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Ytre Sæle, Bygstad, Gaular, Sundfjord

STUE (med bu og sengebu) FRA YTRE SÆLE I GAULAR I SUNNFJORD, CA. 1650-1700 Overført til museet 1922, gjenoppført 1931/1932 Stue, bu og sengebu er bygd sammen i rekke, med sval på langsiden. Stua, med tre rom, er den yngste bygningen. I stuerommet er den vanlige innredningen: en seng, veggfaste benker, bord, en løs benk foran bordet, og kråskap og hyller. I hjørnet mot koven står røykovnen. Karmen omkring ljoren er særlig forseggjort, med fint skåret dekor. Fra koven går det trapp opp til «lemmen», rommet over koven. Stua er bygd sammen med bua, med et åpent rom imellom, kalt «kjellar», til oppbevaring av ymse bruksting. Bua og rommet over var forrådsrom for mat. Sengebua er bygd i flukt med bua. Den var gjesterom, og ble dessuten brukt til oppbevaring av helgeklær, sengeklær og stassaker, i kister, esker og på hyller. Interiøret er renessansepreget, med en veggfast seng som et prakteksempel på tidens snekkerkunst. Siden sengebuene var gjestestuer var de ekstra staselige. Av den grunn var ofte sengebua det første huset på gården som fikk vinduer. På to blyinnfattede vindusruter i denne sengebua står årstallet 1684, som kan vise til året vinduene ble satt inn. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stabbur fra Nes, Mundheim

STABBUR FRA NES I MUNDHEIM I KVAM, 1743 Overført til museet 1922, gjenoppført 1931 Stabburet står på stabber, for å hindre smådyr å komme inn. Det har en laftet kjerne, og sval i stavverk foran gavlen og langs den ene siden. Årstallet 1743, trolig byggeåret, er innskåret over døra. I gavlen bak er det et lite vindu med årstallet 1744 malt på glasset. Stabburet var gårdens forrådskammer for mat. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Håli, Høre, Vang

STUE FRA HÅLI I VANG, 1700-TALLET Overført til museet 1906, gjenoppført 1907 Huset har tre rom. Man kommer inn i en forstue og derfra inn i stuerommet. Fra stua går en dør inn til en kove. I stua gir utformingen av seng, skap og hyller et inntrykk av renessansen slik den ble tolket av en valdressnekker. På en hylle over døra fra stua til forstua er årstallet 1765 skåret inn. Det er antagelig da inventaret ble laget, mens selve huset er eldre. Huset har små, blyinnfattede vindusruter. I peismuren er det en åpning med egen røykkanal. Der ble det fyrt med tyristikker for å få bedre arbeidslys. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Loft fra Ose, Austad, Bygland

LOFT FRA OSE I BYGLAND, CA. 1700 Overført til museet 1912, gjenoppført 1913 Loftet fra Ose står ved siden av stua fra Kjelleberg, med gavlen frem mot tunet. Loftet er bygd av usedvanlig svært tømmer, og utmerker seg ved høy kvalitet i tømring og skurd. Loftet ble bygd av Knut Torjussen Helle fra Hylestad. Loft i Setesdal har som regel ikke hatt sval i tilknytning til første etasje. Det har heller ikke loftet fra Ose. Men som skikken tilsa, er det en lukket sval langs alle sider av andre etasje. Første etasje, kalt buret, ble brukt til oppbevaring av mat. I andre etasje ble gårdens beste klær og utstyr oppbevart. Om sommeren ble begge etasjer brukt som gjesterom og sovested. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010) I følge Gisle Midttun er dekoren på svalen skåret av Knut Torjusson Helle fra Hylestad i begynnelsen av 1700-årene.

Stue fra Kjelleberg, Valle

STUE FRA KJELLEBERG I VALLE, CA. 1650-1700 Overført til museet 1912, gjenoppført 1913 Huset består av to stuer, “gamlestog”, årestua, og “nyestog”– stua med peis og vinduer. Da årestua ble bygd i 1650-årene hadde den tre rom: stue, forstue og kove. Huset ble utvidet med “nyestog” tidlig på 1700-tallet. Der årestuas forstue og kove hadde vært ble det nå en gang mellom stuene, med trapp opp til et loft over ”nyestog”. Loftet avløste fjøstrevet som soveplass for ungdommen. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Årestue fra Åmli, Valle

ÅRESTUE FRA ÅMLI I VALLE, CA. 1650-1700 Overført til museet 1895, gjenoppført 1898 Antagelig var det Ånund Knutsson Åmlid (ca. 1635-1700) som bygde stua. Han var gift med Inger Bjørnsdatter Brottveit (ca. 1645-1670). I hovedform og innredning er stua nesten identisk med «gamlestog» Kjelleberg. Trår vi over den høye dørstokken og inn gjennom den lave døra, ser vi stuas middelalderkarakter tydelig, med åre, ljore, hardtrampet jordgolv og fast innredning. De lange, veggfaste benkene er fylt med jord som isolerer mot trekk og kulde. Langs tverrveggen står et langt solid bord, med en tilsvarende lang krakk foran. En seng, «kvile», står i hvert hjørne ved dørene. Den svære bredden får sengene til å virke kortere enn de er. Men korte og brede senger var vanlig. Folk brukte ikke pute, men et sammentullet teppe under hodet. «Så låg dei frå krò til krò og krulla seg i hop best dei kunde.» Benken med ryggstø, «brugdebenken», er et av de få flyttbare møblene. Over åren henger jerngryta i en lang trearm – «gjøya» – som kan svinges frem og tilbake over ildstedet, og på den måten regulere varmen til koking av eksempelvis vann eller grøt. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)