Utmarkstekniker Paul Granberg barker en granstamme med barkespade. Arbeidet ble gjort på snødekt mark vinteren 1980. Barkespaden er et eggredskap med en fal i den ene enden, som er festet i enden på et lang treskaft. Den føres langsetter trestammen i lengderetningen med sikte på å hogge løs barken. Sommerstid ville barken ha løsnet i lange strimer, men i kaldt vintervær, som her, greide Granberg bare å løsne små barkflak av gangen. Han sto på den ene sida av stokken, og lot så vel armene som overkroppen bevege seg i et pendlende mønster. Under tradisjonell tømmerdrift ble stokkene nesten alltid barket. Det skyldtes dels at de var lettere å trekke langsetter underlaget under lunning og hankekjøring, dels at de helst skulle ha en forsiktig tørk utover ettervinteren og våren, slik at de ikke var for tunge og vasstrukne når fløtingssesongen startet. Slik reduserte man mengden søkketømmer. Barket tømmer hadde heller ikke samme tilbøyelighet som ubarket virke til å sette seg fast på sand- og grusører i fløtingsvassdragene. Barkinga var imidlertid svært tidkrevende, og dermed kostnadsdrivende, i streng vinterkulde. Fra 1960-åra og framover ble barkinga på enkelte tømmerterminalplasser langs de store vassdragene mekanisert, og en del av treforedlingsbedriftene investerte i digre barketromler. Dermed ble det stadig mindre manuell barking i skogen. Da dette fotografiet ble tatt var Granberg kledd i vadmelsbukser og vadmelsjakke. Han hadde snøsokker på beibna, ullvotter på hendene og en vidbremmet svart filthatt på hodet. Både det manuelle barkingsarbeidet og klærne Granberg hadde på seg fortonte seg nok som noe antikvariske da dette bildet ble tatt, i 1980. Årsaken til dette er at bildet ble tatt mens NRK lagde en dokumentarfilm om slitet i det gamle skogbruket - jfr. fanen «Opplysninger».
Ljøstad, Ole-Thorstein
Urmarkstekniker Paul Granberg barker en granstamme med barkespade. Arbeidet ble gjort på snødekt mark vinteren 1980. Barkespaden er et eggredskap med en fal i den ene enden, som er festet i enden på et cirka en meter langt treskaft. Den føres langsetter trestammen i lengderetningen med sikte på å hogge løs barken. Sommerstid ville barken ha løsnet i lange strimer, men i kaldt vintervær, som her, greide Granberg bare å løsne små barkflak av gangen. Han sto på den ene sida av stokken, og lot så vel armene som overkroppen bevege seg i et pendlende mønster. Under tradisjonell tømmerdrift ble stokkene nesten alltid barket. Det skyldtes dels at de var lettere å trekke langsetter underlaget under lunning og hankekjøring, dels at de helst skulle ha en forsiktig tørk utover ettervinteren og våren, slik at de ikke var for tunge og vasstrukne når fløtingssesongen startet. Slik reduserte man mengden søkketømmer. Barket tømmer hadde heller ikke samme tilbøyelighet som ubarket virke til å sette seg fast på sand- og grusører i fløtingsvassdragene. Da dette fotografiet ble tatt var Granberg kledd i vadmelsbukser og vadmelsjakke. Han hadde snøsokker på beibna, ullvotter på hendene og en vidbremmet svart filthatt på hodet. Denne utrustningen fortonte seg nok som noe antikvarisk da dette bildet ble tatt, i 1980. Årsaken til dette er at bildet ble tatt mens NRK lagde en dokumentarfilm om slitet i det gamle skogbruket - jfr. fanen «Opplysninger».
Ljøstad, Ole-Thorstein
Tore Fossum (1926-2017), fotografert i forbindelse med tildelinga av kongens fortjenstmedalje i gull 18. mars 1993. Seremonien fant sted på Norsk Skogbruksmuseum 18. mars 1993. Det var fylkesmann Odvar Nordli som overrakte medaljen og et tilhørende diplom. Fossum fikk denne utmerkelsen for sitt store arbeid med å utvikle museet, like før han etter 32 år som museumsleder skulle bli pensjonist. Tilstede ved overrekkelsen var deler av personalgruppa, museets styre, representanter for Landbruksdepartementet, Hedmark fylkeskommune, Elverum kommune, Norges skogeierforbund og Norskog.
Tore Fossum ble født i Elverum. Etter å ha tatt artium ved Hamar Katedralskole i 1945 gikk han blant annet Statens skogskole på Evenstad i Stor-Elvdal og Tekniska Skogs- och Sågverksskolan i Härnösand, før han i 1951 ble tatt opp som student på skogbrukslinja ved Norges Landbrukshøgskole. Derfra ble han uteksaminert i 1954. Etter ett år ved Statens skogsforskningsinstitut i Stockholm ble han så ansatt som herredsskogmester i hjemkommunen Elverum. I 1961 ble han tilbudt stillingen som konservator ved det da forholdsvis nyetablerte Norsk Skogbruksmuseum, som besto av 10-11 små husvær i friluftsmuseet på Prestøya og ei gjenstandssamling med snaut 500 objekter. Konservatoren var den eneste ansatte. Fossum tok fatt i utviklingsoppgaver på mange plan. Da han gikk av som museumsdirektør ved Norsk Skogbruksmuseum i 1993 besto museet av et museumsbygg på drøyt 12 000 kvadratmeter fordelt på tre plan, et friluftsmuseum med om lag 40 antikvariske bygninger i Elverum og 9 på filialavdelingen Sørlistøa fløtermuseum. Museet hadde store samlinger av gjenstander, fotografier og arkivalia. Fossum engasjerte seg også i kulturhistorisk dokumentasjon og forskning, og var pådriveren bak 12 årbokutgivelser og en rekke kulturhistoriske dokumentasjonsfilmer. For denne innsatsen ble han tildelt kongens fortjenstmedalje i gull i 1993. Som pensjonist bisto Tore Fossum museet med ledelse av filialavdelingen Sørlistøa fram til og med 2001, og han engasjerte seg i Elverum historielag, der han var en sentral aktør i redaksjonskomiteen for årboka «Alfarheim» fra 1986 til 2010. Fossum hadde for øvrig en bred interesse for kultur, og bidro sterkt til at Norsk Skogbruksmuseum fikk en gallerifunksjon. På musikkfeltet var han i midten av 1970-åra en sentral skikkelse i organiseringa av Festspillene i Elverum rundt Ungdomssymfonikernes sommerseminar.
Ljøstad, Ole-Thorstein
Utmarkstekniker Paul Granberg barker en granstamme med barkespade. Arbeidet ble gjort på snødekt mark vinteren 1980. Barkespaden er et eggredskap med en fal i den ene enden, som er festet i enden på et lang treskaft. Den føres langsetter trestammen i lengderetningen med sikte på å hogge løs barken. Sommerstid ville barken ha løsnet i lange strimer, men i kaldt vintervær, som her, greide Granberg bare å løsne små barkflak av gangen. Han sto på den ene sida av stokken, og lot så vel armene som overkroppen bevege seg i et pendlende mønster. Under tradisjonell tømmerdrift ble stokkene nesten alltid barket. Det skyldtes dels at de var lettere å trekke langsetter underlaget under lunning og hankekjøring, dels at de helst skulle ha en forsiktig tørk utover ettervinteren og våren, slik at de ikke var for tunge og vasstrukne når fløtingssesongen startet. Slik reduserte man mengden søkketømmer. Barket tømmer hadde heller ikke samme tilbøyelighet som ubarket virke til å sette seg fast på sand- og grusører i fløtingsvassdragene. Barkinga var imidlertid svært tidkrevende, og dermed kostnadsdrivende, i streng vinterkulde. Fra 1960-åra og framover ble barkinga på enkelte tømmerterminalplasser langs de store vassdragene mekanisert, og en del av treforedlingsbedriftene investerte i digre barketromler. Dermed ble det stadig mindre manuell barking i skogen. Da dette fotografiet ble tatt var Granberg kledd i vadmelsbukser og vadmelsjakke. Han hadde snøsokker på beibna, ullvotter på hendene og en vidbremmet svart filthatt på hodet. Både det manuelle barkingsarbeidet og klærne Granberg hadde på seg fortonte seg nok som noe antikvariske da dette bildet ble tatt, i 1980. Årsaken til dette er at bildet ble tatt mens NRK lagde en dokumentarfilm om slitet i det gamle skogbruket - jfr. fanen «Opplysninger».
Ljøstad, Ole-Thorstein
Urmarkstekniker Paul Granberg barker en granstamme med barkespade. Arbeidet ble gjort på snødekt mark vinteren 1980. Barkespaden er et eggredskap med en fal i den ene enden, som er festet i enden på et cirka en meter langt treskaft. Den føres langsetter trestammen i lengderetningen med sikte på å hogge løs barken. Sommerstid ville barken ha løsnet i lange strimer, men i kaldt vintervær, som her, greide Granberg bare å løsne små barkflak av gangen. Han sto på den ene sida av stokken, og lot så vel armene som overkroppen bevege seg i et pendlende mønster. Under tradisjonell tømmerdrift ble stokkene nesten alltid barket. Det skyldtes dels at de var lettere å trekke langsetter underlaget under lunning og hankekjøring, dels at de helst skulle ha en forsiktig tørk utover ettervinteren og våren, slik at de ikke var for tunge og vasstrukne når fløtingssesongen startet. Slik reduserte man mengden søkketømmer. Barket tømmer hadde heller ikke samme tilbøyelighet som ubarket virke til å sette seg fast på sand- og grusører i fløtingsvassdragene. Da dette fotografiet ble tatt var Granberg kledd i vadmelsbukser og vadmelsjakke. Han hadde snøsokker på beibna, ullvotter på hendene og en vidbremmet svart filthatt på hodet. Denne utrustningen fortonte seg nok som noe antikvarisk da dette bildet ble tatt, i 1980. Årsaken til dette er at bildet ble tatt mens NRK lagde en dokumentarfilm om slitet i det gamle skogbruket - jfr. fanen «Opplysninger».
Ljøstad, Ole-Thorstein
Tore Fossum (1926-2017), fotografert i forbindelse med tildelinga av kongens fortjenstmedalje i gull 18. mars 1993. Seremonien fant sted på Norsk Skogbruksmuseum 18. mars 1993. Det var fylkesmann Odvar Nordli som overrakte medaljen og et tilhørende diplom. Fossum fikk denne utmerkelsen for sitt store arbeid med å utvikle museet, like før han etter 32 år som museumsleder skulle bli pensjonist. Tilstede ved overrekkelsen var deler av personalgruppa, museets styre, representanter for Landbruksdepartementet, Hedmark fylkeskommune, Elverum kommune, Norges skogeierforbund og Norskog.
Tore Fossum ble født i Elverum. Etter å ha tatt artium ved Hamar Katedralskole i 1945 gikk han blant annet Statens skogskole på Evenstad i Stor-Elvdal og Tekniska Skogs- och Sågverksskolan i Härnösand, før han i 1951 ble tatt opp som student på skogbrukslinja ved Norges Landbrukshøgskole. Derfra ble han uteksaminert i 1954. Etter ett år ved Statens skogsforskningsinstitut i Stockholm ble han så ansatt som herredsskogmester i hjemkommunen Elverum. I 1961 ble han tilbudt stillingen som konservator ved det da forholdsvis nyetablerte Norsk Skogbruksmuseum, som besto av 10-11 små husvær i friluftsmuseet på Prestøya og ei gjenstandssamling med snaut 500 objekter. Konservatoren var den eneste ansatte. Fossum tok fatt i utviklingsoppgaver på mange plan. Da han gikk av som museumsdirektør ved Norsk Skogbruksmuseum i 1993 besto museet av et museumsbygg på drøyt 12 000 kvadratmeter fordelt på tre plan, et friluftsmuseum med om lag 40 antikvariske bygninger i Elverum og 9 på filialavdelingen Sørlistøa fløtermuseum. Museet hadde store samlinger av gjenstander, fotografier og arkivalia. Fossum engasjerte seg også i kulturhistorisk dokumentasjon og forskning, og var pådriveren bak 12 årbokutgivelser og en rekke kulturhistoriske dokumentasjonsfilmer. For denne innsatsen ble han tildelt kongens fortjenstmedalje i gull i 1993. Som pensjonist bisto Tore Fossum museet med ledelse av filialavdelingen Sørlistøa fram til og med 2001, og han engasjerte seg i Elverum historielag, der han var en sentral aktør i redaksjonskomiteen for årboka «Alfarheim» fra 1986 til 2010. Fossum hadde for øvrig en bred interesse for kultur, og bidro sterkt til at Norsk Skogbruksmuseum fikk en gallerifunksjon. På musikkfeltet var han i midten av 1970-åra en sentral skikkelse i organiseringa av Festspillene i Elverum rundt Ungdomssymfonikernes sommerseminar.
Ljøstad, Ole-Thorstein