DigitaltMuseum

Bandkniv

Rettbladet bandkniv med 26,1 centimeter langt og 4.4-4,7 centimeter bredt blad (antakelig skeivslipt). Bladryggen er 8 millimeter tjukk, og slipefasen befinner seg på undersida av eggstålet. I forlengelsen av bladene er det tanger med rettvinklete, bakoverbøyde endestykker. På disse er det inntappet dreide, noe konvekse trehandtak. Handtakene har to smale, parallelle dreide striper, antakelig primært lagd som dekorative elementer.

Høveltann

Høveltann, antakelig til oksehøvel eller skrubbhøvel, et redskap som ble brukt til å plane forholdsvis store arbeidsstykker av tre. Tanna er ei 17,7 centimeter lang og 6,3 centimeter bred stålplate. Godset i tanna er i underkant av 4 millimeter tjukt i den nedre enden (mot eggen) og bare snaut 2 millimeter tjukt i den øvre enden. Eggen er fasslipt og noenlunde rettlinjet. Den har ingen spalte for kontering av sponbryterklaff. På oversida av den øvre delen av tanna finner vi stempelet til produsenten, «I. & H. SORBY». Overenden av høveltanna er stuket og bøyd, antakelig på grunn av mange posisjonsjusterende hammerslag. Denne gjenstanden later til å ha vært rustbehandlet og innsatt med korrosjonsbeskyttende voks etter at den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum.

Bandkniv

Bandkniv med blad fra "PARKER & SON", SHEFFIELD, ENGLAND. Bladet har et 25, 5 centimeter langt eggparti. Det er fasslipt fra undersida. På begge sider av eggpartiet er det tanger for feste av handtak. 7-8 centmeter fra endene på eggpartiet er disse tangene bøyd slik at de danner en 90 gaders vinkel i forhold til selve jernet. På disse tangene er det festet om lag 12 centimeter lange runddreide handtak av ask. Det venstre handtaket er noe grøvre enn det høyre. Venstre håndtak er festet ved at ytterspissen av tangen er klinket mot ei hjemmelaget jernskive i enden av håndtaket. Høyre håndtak har ingen slik skive. Begge håndtaka har vært innsatt med et svart, tjæreliknende stoff. Bandkniver ble brukt i tradisjonshandverk, blant annet av bøkkere som lagde staver, band og lignende, men også av korgbindere og av handverkere som hadde behov for å forme konkave overflater. Bandknivene fungerer best på rått trevirke.

Høvel

Pusshøvel med rektangulær såle. Selve høvelstokken er laget av bjørk, men på undersida av stokken er det pålimt ei 1 centimeter tykk såle av kvitbøk. Dette treslaget er hardt og glatt og egner seg derfor spesielt godt som høvelsåle. I såla er det en 5 centimeter bred og 1 centimeter lang sponåpning. Sponrommet har loddrett forvegg. Bladet ligger an mot ei "seng" som danner en vinkel på 46-47 grader i forhold til såla. Bladet festes med en trekile. Kilen føres ned i en kilegang og presses fast bak to opphøyde kanter, "kjaker" på sideveggene i sponrommet. Høvelen har blad med påskrudd sponbryter produsert hos E. Parker & Sons, Sheffield, England. Det er laget et sekundært innsnitt i kilen for å gi rom for skruen som holder bladet og sponbryteren sammen. Oppe på høvelstokken, bak bladet er det påskrudd et sekundært jernhåndtak, festet med tre skruer. Foran på høvelstokken derimot, på en avsats 2, 8 centimeter bak sålas forkant, er det festet et runddreid håndtak. Håndtaket virker originalt. Det er felt sammen med høvelstokken og festet med en messingskrue. Stokken har trolig vært innsatt med linolje.

Høvel

Skrubbhøvel eller kopphøvel av bjørk. Betegnelsen skrubbhøvel refererer til at redskapet ble brukt grovhøvling av emner som hadde store ujevnheter i overflata, gjerne ved å bevege høvelen på tvers av trefibrenes lengderetning. Ordet kopphøvel henspiller på at redskapet kunne brukes til å høvle innsida på stavene i kopper og kar av tre. For å kunne brukes til dette har høvelen ei såle som er buet i bredderetningen. Såla og stokken er lagd i ett stykke. Såla er sprukket og bærer tydelig preg av slittasje. Selve stokken er cirka 5 centimeter kortere enn såla i forkant. Fremst på stokken er det gradet inn et håndtak. Håndtaket skråner forover og har ei profilert «bladtunge» som avslutning. De langsgående sidekantene på høvelstokken har innhøvlede kantstriper. Sponåpningen er 4,8 centimeter bred og 1,1 centmeter lang. Forveggen i sponrommet skråner svakt framover. Bladet eller tanna ligger an mot ei «seng» som danner en vinkel på 45 grader med såla. Bladet er festet med en trekile som føres ned i en kilegang og presses fast bak opphøyde kanter, «kjaker» på sideveggene i sponrommet. Høvelen har enkelt blad uten sponbryter. Bladet er merket «W. P. WARD, CAST STEEL» Mellom bokstavene er det avbildet en amboltlignende gjenstand. I bakenden på høvelen er det slått inn en jernbolt til å slå mot når man skal løsne bladet. Begge langsidene på høvelen er merket «TPSB» med svijernsstempel. Disse initialene står sannsynligvis for Tollev Pedersen Bækken. Flere brukere på Bekken (Bækken) i Tolga har hatt dette navnet. I dette tilfellet dreier det seg trolig om Tollev Pedersen f. 1771 eller sønnesønnen Tollev f. 1824, mest sannsynlig den siste.

Høvel

Sletthøvel, altså en høvel som er lagd med sikte på at den skulle brukes til å forme glatte og plane overflater på arbeidsstykker av tre. Høvelen er i hovedsak lagd av bjørkeved. Stokken - høvelkroppen - har ei rektangulær såle som er 24,9 centimeter lang og 4,1 centimeter bred. Høyden på stokken er 6,5 centimeter. I fronten er det et snaut 3,3 centimeter langt innsnitt 2,4 centimeter over såla. I den rette veggen bak den avsatsen dette innsnittet har skapt er det inngradet og nedtappet et «horn», et 10,3 centimeter langt vertikalstilt handtak som snekkeren kunne gripe rundt med mellomrommet mellom tommel og pekefinger. Sponåpningen i høvelsåla, Sletthøvel, altså en høvel som er lagd med sikte på at den skulle brukes til å forme glatte og plane overflater på arbeidsstykker av tre. Høvelen er i hovedsak lagd av bjørkeved. Stokken - høvelkroppen - har ei rektangulær såle som er 26,7 centimeter lang og 6,2 centimeter bred. Høyden på stokken er 6,3 centimeter. I fronten er det et 1,7 centimeter langt innsnitt 2,8 centimeter over såla. I den rette veggen bak den avsatsen dette innsnittet har skapt er det inngradet og påskrudd et «horn», et vertikalstilt handtak som snekkeren kunne gripe rundt med mellomrommet mellom tommel og pekefinger. Sponåpningen i høvelsåla - «kjeften» - måler 1,0 X 3,4 centimeter. Over denne åpningen i såla er det et sponhus med loddrett forvegg og en skrå bakvegg, ei «seng» som skulle tjene som anlegg for høveltanna. Denne senga danner en 45 graders vinkel med sålen og det underliggende arbeidsstykket. Stokken har innrissete kantstriper og er impregnert med et gulbrunt fargestoff. Høveltanna er 17,5 centimeter lang og 3,2 centimeter bred. Den mangler sponbryter (klaff). Tanna er stemplet «E. PARKER & SONS 3709 WARRANTED SHEFFIELD». Den festes i høvelstokken ved å legge den mot senga og deretter skyve ned en lang trekile med et U-formet innsnitt i den nedre enden mellom sponbryteren og to skråstilte «kjaker» i sponhusets sidevegger. Eggen på denne tanna er slipot i en buet form som harmonerer dårlig med den plane såla.

Fil

Fil, brukt til forming og glatting av overflatene på arbeidsstykker av metall, fortrinnsvis jern. Fila er 27,0 centimeter lang, men den mangler håndtak, og har følgelig vært lengre da den var i bruk. Dette er ei flatfil. Det innebærer at den har et rektangulært tverrsnitt, med to brede og to smale sider. Bredden på den «arbeidende» delen, klingen, er cirka 2,2 centimeter. Klingen er snaut 5 millimeter tjukk. Både de to brede flatene og de smalere sidekantene har tettstilte riller som altså kunne gnis mot arbeidsstykket med henblikk på å forme og glatte det. På de brede sidene er rillene innhogd på skrå. Også rillene på sidekantene er innhogd noe skrått på klingens lengderetning. Den ene av disse kantene der plan, den andre er konvekst krum. I den øvre eller bakre enden av fila er det en cirka 6,0 centimeter lang, spiss jerntein, en tange som skulle føres inn i endeveden på et trehandtak. Det fulgte ikke med noe handtak da fila ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Bakerst på klingen finner vi stempelet «BURYS & Co SHEFFIELD» på den ene sida og «CAST STEEL» (i en oval) på den andre.

Fil

Lita flatfil, uten skaft eller handtak. Stålet er snaut 15,5 centimeter langt og konvekst i lengderetningen når det ligger på ei av flatsidene. Største bredde er 1,1 centimeter. Tjukkelsen er drøyt 1 millimeter. Begge ytterendene er spisse. På de fremre 10,2 centimeterne av stålet er det innhogd en tett struktur av riller på tvers av filas lengderetning, både på flatsidene og på de smale sidekantene. Den andre ytterenden er formet som glatt, flat spiss. Denne delen av stålet skulle fungere som tange, som forankring i endeveden på et handtak av tre. Fila ble innlemmet i Norsk Skogbruksmuseums samling uten noe slikt skaft. Tangen er merket med produsentens stempel.

Fil

Fil, brukt til forming og glatting av overflatene på arbeidsstykker av metall, fortrinnsvis jern. Fila er 47,7 centimeter lang, men den mangler håndtak, og kan følgelig ha vært lengre da den var i bruk. Dette er ei flatfil. Det innebærer at den har et rektangulært tverrsnitt, med to brede og to smale sider. Bredden på den «arbeidende» delen, klingen, er snaut 3,0 centimeter. Klingen er i overkant av 5 millimeter tjukk. Både de to brede flatene og de smalere sidekantene har tettstilte riller som altså kunne gnis mot arbeidsstykket med henblikk på å forme og glatte det. På de brede sidene er rillene innhogd på skrå. Også rillene på sidekantene er innhogd noe skrått på klingens lengderetning. Den ene av disse kantene der plan, den andre er konvekst krum. I forlengelsene av begge klingens ender er er det 8,3-8,5 centimeter lange, spisse jernteiner, tanger som skulle føres inn i endeveden på hvert sitt trehandtak. Det fulgte ikke slike handtak med denne da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Ytterst på klingen finner vi stempelet «BURYS & Co SHEFFIELD» på den ene sida og «CAST STEEL» (i en oval) på den andre.

Fil

Fil, brukt til forming og glatting av overflatene på arbeidsstykker av metall, fortrinnsvis jern. Fila er 23,4 centimeter lang, men den mangler håndtak, og har følgelig vært lengre da den var i bruk. Dette er ei flatfil. Det innebærer at den har et rektangulært tverrsnitt, med to brede og to smale sider. Bredden på den «arbeidende» delen, klingen, er cirka 2,1 centimeter i den bakre enden. Derfra smalner klingen noe framover mot ei endeflate hvor det er slipt en spiss med kvass egg. Klingen er om lag 3 millimeter tjukk, men med en ørliten avsmalning mot den ytre/fremre enden. Både de to brede flatene og de smalere sidekantene har tettstilte riller som altså kunne gnis mot arbeidsstykket med henblikk på å forme og glatte det. På de brede sidene er rillene innhogd på skrå. Rillene på sidekantene er innhogd vinkelrett på klingens lengderetning. I den øvre eller bakre enden av fila er det en cirka 4,8 centimeter lang, spiss jerntein, en tange som skulle føres inn i endeveden på et trehandtak. Det fulgte ikke med noe handtak da fila ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Bakerst på klingen finner vi stempelet «BURYS & CO SHEFFIELD» på den ene sida og «CAST STEEL» på den andre.

Fil

Fil, brukt til forming og glatting av overflatene på arbeidsstykker av tre. Fila er drøyt 26,2 centimeter lang, men den mangler håndtak, og har følgelig vært lengre da den var i bruk. Den «arbeidende» delen av redskapet, klingen, har ei plan side og ei konvekst buet (rundet) side. Tverrsnittet er med andre ord formet som et sirkelsegment. Bredden bakerst er 2,0 centimeter, men fila smalner noe i den fremre enden, der bredden er 0,7 centimeter. Både den plane og den buete sida av fila har skrå, tettstilte riller som altså kunne gnis mot arbeidsstykket med henblikk på å forme og glatte det. I den øvre eller bakre enden av fila er det en cirka 6 centimeter lang, spiss jerntein, en tange som skulle føres inn i endeveden på et trehandtak, som altså ikke fulgte med da fila ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. På overgangen mellom klingen og tangen finner vi stempelet «BURYS & Co SHEFFIELD» på den plane sida og «CAST STEEL» (innringet i en oval) på den buete sida.

Fil

Lita fil, uten skaft eller handtak. Stålet er snaut 16,2 centimeter langt og konvekst i lengderetningen når det ligger på flatsida. Største bredde er 1,3 centimeter. Største tjukkelse er drøyt 3 millimeter. Fila har ei plan og ei buet sideflate. På de fremre 11,5-12,0 centimeterne av stålet er det innhogd en tett struktur av riller på tvers av klingens lengderetning. Den andre ytterenden er formet som glatt, flat spiss. Denne delen av stålet skulle fungere som tange, som forankring i endeveden på et handtak av tre. Fila ble innlemmet i Norsk Skogbruksmuseums samling uten noe slikt skaft. Tangen er merket med produsentens stempel.

Rasp

Rasp, brukt til forming av overflatene på arbeidsstykker av tre. Raspa er drøyt 38 centimeter lang, men den mangler håndtak, og har følgelig vært lengre da den var i bruk. Den «arbeidende» delen av redskapet, klingen, har ei plan side og ei konvekst buet (rundet) side. Tverrsnittet er med andre ord formet som et sirkelsegment. Den bakre delen er opptil 3,4 centimeter bred, men ytterkantene er noe konvekst buete og bredden i ytterenden er bare 1,7 centimeter bred. Både den plane og den buete sida av redskapet har tettstilte, skarpe, små knaster som gjorde det mulig å rive løs fragmenter fra overflata på arbeidsstykket med sikte på å forme det. Raspa etterlot seg grovere og mer ripete flater enn ei vanlig fil. Ytterkantene i lengderetningen har små, støtstilte takker. I den øvre eller bakre enden av raspa er det en cirka 7 centimeter lang, spiss jerntein, en tange som skulle føres inn i endeveden på et trehandtak, som altså ikke fulgte med da fila ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Ved overgangen mellom klingen og tangen finner vi stempelet «BURYS & Co SHEFFIELD» på den plane sida. På den buete sida er betegnelsen på stålkvaliteten, «CAST STEEL», innstemplet i en oval.

Rasp

Rasp, brukt til forming av overflatene på arbeidsstykker av tre. Raspa er drøyt 30,6 centimeter lang, men den mangler håndtak, og har følgelig vært lengre da den var i bruk. Den «arbeidende» delen av redskapet, klingen, er konveks i lengderetningen og har et rektangulært tverrsnitt. Den bakre dele er opptil 2,6 centimeter bred, mens fronten bare er 1,5 centimeter bred. Begge klingens plane bredsider har tettstilte, skarpe, små knaster som gjorde det mulig å rive løs fragmenter fra overflata på arbeidsstykket med sikte på å forme det. Raspa etterlot seg grovere og mer ripete flater enn ei vanlig fil. Her har de smale sideflatene tverrstilte riller som det er mulig å file med. I den øvre eller bakre enden av dette redskapet er det en 6 centimeter lang, spiss jerntein, en tange som skulle føres inn i endeveden på et trehandtak, som altså ikke fulgte med da fila ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Ved overgangen mellom klingen og tangen finner vi stempelet «E. PARKER & SONS 370C» på den ene sida og «GUARANTEED SHEFFIELD 3709» (innringet) på den andre.

Rasp

Rasp, brukt til forming av overflatene på arbeidsstykker av tre. Raspa er drøyt 34,6 centimeter lang, men den mangler håndtak, og har følgelig vært lengre da den var i bruk. Den «arbeidende» delen av redskapet, klingen, har ei plan side og ei konvekst buet (rundet) side. Tverrsnittet er med andre ord formet som et sirkelsegment. Den bakre delen er opptil 3,0 centimeter bred, men ytterkantene er noe konvekst buete og bredden i ytterenden er bare 1,7 centimeter bred. Både den plane og den buete sida av redskapet har tettstilte, skarpe, små knaster som gjorde det mulig å rive løs fragmenter fra overflata på arbeidsstykket med sikte på å forme det. Raspa etterlot seg grovere og mer ripete flater enn ei vanlig fil. I den øvre eller bakre enden av raspa er det en 5,6 centimeter lang, spiss jerntein, en tange som skulle føres inn i endeveden på et trehandtak, som altså ikke fulgte med da fila ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Ved overgangen mellom klingen og tangen finner vi stempelet «ATKINSON BROS & Co CAST STEEL» på den plane sida. På den buete sida er det en figur, et våpenskjold, og en bokstavkonstellasjon som er vanskelig lesbar.

Fil

Rundfil, uten skaft eller handtak. Stålet er 14,2 centimeter langt og en aning konvekst i lengderetningen. Begge ytterendene er spisse. På de fremre 10 centimeterne av stålet er det innhogd en tett struktur av riller på tvers av filas lengderetning. På den indre delen av det strukturhogde stålet - klingen - er diameteren drøyt 4 millimeter. Den andre ytterenden har et kvadratisk tverrsnitt som går ut i en spiss. Denne delen av stålet skulle fungere som tange, som forankring i endeveden på et handtak av tre. Fila ble innlemmet i Norsk Skogbruksmuseums samling uten noe slikt skaft.

Fil

Rundfil, uten skaft eller handtak. Stålet er snaut 13,5 centimeter langt og en aning konvekst i lengderetningen. Begge ytterendene er spisse. På de fremre 9 centimeterne av stålet er det innhogd en tett struktur av riller på tvers av filas lengderetning. På den indre delen av denne delen av stålet - klingen - er diameteren drøyt 4 millimeter. Den andre ytterenden har et kvadratisk tverrsnitt som går ut i en spiss. Denne delen av stålet skulle fungere som tange, som forankring i endeveden på et handtak av tre. Fila ble innlemmet i Norsk Skogbruksmuseums samling uten noe slikt skaft. Tangen er merket med produsentens stempel.

Fil

Rundfil, uten skaft eller handtak. Stålet er snaut 13,8 centimeter langt og en aning konvekst i lengderetningen. Begge ytterendene er spisse. På de fremre 10 centimeterne av stålet er det innhogd en tett struktur av riller på tvers av filas lengderetning. På den indre delen av denne delen av stålet - klingen - er diameteren drøyt 3 millimeter. Den andre ytterenden har et kvadratisk tverrsnitt som går ut i en spiss. Denne delen av stålet skulle fungere som tange, som forankring i endeveden på et handtak av tre. Fila ble innlemmet i Norsk Skogbruksmuseums samling uten noe slikt skaft. Tangen er merket med produsentens stempel.

Fil

Lita flatfil, uten skaft eller handtak. Stålet er snaut 14,8 centimeter langt og konvekst i lengderetningen når det ligger på ei av flatsidene. Største bredde er 1,1 centimeter. Tjukkelsen er drøyt 1 millimeter. Begge ytterendene er spisse. På de fremre 9,8 centimeterne av stålet er det innhogd en tett struktur av riller på tvers av filas lengderetning, både på flatsidene og på de smale sidekantene. Den andre ytterenden er formet som glatt, flat spiss. Denne delen av stålet skulle fungere som tange, som forankring i endeveden på et handtak av tre. Fila ble innlemmet i Norsk Skogbruksmuseums samling uten noe slikt skaft. Tangen er merket med produsentens stempel.

Fil

Lita flatfil, uten skaft eller handtak. Stålet er snaut 15,0 centimeter langt og konvekst i lengderetningen når det ligger på ei av flatsidene. Største bredde er 1,1 centimeter. Tjukkelsen er drøyt 1 millimeter. Begge ytterendene er spisse. På de fremre 9,6 centimeterne av stålet er det innhogd en tett struktur av riller på tvers av filas lengderetning, både på flatsidene og på de smale sidekantene. Den andre ytterenden er formet som glatt, flat spiss. Denne delen av stålet skulle fungere som tange, som forankring i endeveden på et handtak av tre. Fila ble innlemmet i Norsk Skogbruksmuseums samling uten noe slikt skaft. Tangen er merket med produsentens stempel.